Hvor idiot kan fortia være?

Fortid. Den har visst en tendens til å ta rennafart fra hælvete og sparke meg mentalt i lysken. Fantastisk, hvordan det skjer, livsbejaende å være så heldig å oppleve det. Fan-jævla-tas-tisk.

De fleste husker den første gangen. I alle fall gjør de fleste jenter det. Damer. Kvinner. For hele livet. Jeg var en måned fra å bli 16 og var en idiot. Jeg har slutta å være idiot nå, for den jobben er tydeligvis overtatt av det andre kjønnet.

Med siste elsker faen meg sparka ut av livet mitt fordi han ikke begrep at når vi møtes for å knulle, så er det JEG som er i fokus og da DRITER jeg i at han skal dra til Tromsø neste helg med et kvinnfolk han nettopp møtte på Grand Canaria og muligens til Barcelona til høsten, jeg DRITER i det, det er avtennende så det HOLDER.

Det var den siste gangen. Nå over til den første. En måned unna 16 fylte lovlige år. Hadde kommet i kontakt med en fyr via walkie talkie, det var DET man bruke i den tia for å nå ut til andre istedenfor Facebook og twitter, snapchat og tinder og tander og faenskap, sukker.no og møteplassen.no ALT handler om å knulle. Men det handlet ikke bare om det via walkie talkie. Det var spennende å bli kjent med andre, prate, bruke radio'n og mikk'en og få kontakt med folk i hele landet. Verden. Men jeg holdet meg til landet. Og så ble det tilfeldigvis en fyr som bodde i samme by. Og vi fikk kontakt selv om han var 20 år eldre. Og han trengte vaskehjelp. Og jeg trengte penger. Så jeg begynte å vaske for ham en gang i uka. Bare gulvene.

Hvorfor jeg alltid har vært avhengig av oppmerksomhet fra andre, aner jeg ikke og det er også jævlig irriterende at jeg har dette suget i meg - glede over å bli lagt merke til, skuffelse hvis jeg blir oversett. Interessen han viste, gjorde at jeg ble forelsket på tross av alderen og at han egentlig ikke så bra ut. Jeg hadde ingen andre i livet som ga meg den oppmerksomheten - ingen gutter å være forelsket i på min egen alder - så vi endte opp med å ha et forhold. Min første. Skulle gjerne hatt ham ugjort, for jeg tror faktisk at jaget hans etter min orgasme er årsaken til at jeg har problemer på det området den dag i dag.

Foreldrene mine oppdaga det, jeg måtte slutte å vaske og vi mista kontakten. Deretter ble jeg klar over at dette ikke hadde vært bra for meg og at han faktisk hadde gjort noe ulovlig - jeg var jo ikke 16 år enda. Så jeg sendte ham et brev hvor jeg sa min hjertens, såre mening. Siden hørte jeg ikke mer fra ham.

Gjett... GJETT hvem som sendte meg venneforespørsel på Facebook i kveld...

Hvor jævla dum kan menn bli?

Jeg avslo.

Jeg ber om det selv, gjør jeg ikke?

Singel og sugen, liker oppmerksomhet. Kommer ikke oppmerksomheten fra den retninga man selv er interessert, så skaper man noe som får en reaksjon. Og jeg ber om det selv. Gjør jeg ikke? For jeg skrur interessen og fokus på det jeg vet han vil reagere på. Og når den reaksjonen er skapt, er ikke noe annet særlig interessant.

Når jeg vet at mannfolk er mannfolk med svært lite mellom øra, så vet jeg hva som skal til for å få en fyr interessert på avstand. Man snakker avstand i form av pm på face og andre chattekanaler. Norge er et langt land og når man blir interessert i et mannebein som bor oppå tuppen når man selv bor i midten, eller man selv bor nedpå bunnen og mannfolket i midten av landet, da har man egentlig tapt. For hva annet kan jeg da gjøre, enn å holde på interessen i form av å bruke det eneste sikre stikket som gjelder for mannfolk? Nakenhet, porno, kropp og sex.

Resultatet er en mild frustrasjon over at det er enspora. For ethvert mannfolk vil jo reagere med interesse på heite bilder, sexprat og pirrende meldinger når stemninga er der. Men ett er klinke klart og sikkert, noe jeg ikke blir skuffa over i det hele tatt denne gangen fordi det er så forventa, jeg VET det jo, mannfolk er så forbanna enkle, og dette er klinke klart: Ingen i en slik situasjon er interessert i kvinnfolket for andre ting.

Ergo: Han bryr seg ikke om meg som person. Bare om meldingene som kåter ham opp når han er i det humøret, travel som han er. Han bryr seg ikke om at jeg har en tung dag, det må jeg få støtte i fra andre. Han bryr seg ikke om det jeg skriver, legger ut og deler på face, jeg har en følelse av at en med såpass mange følgere faktisk slutter å følge de som han legger til for pr's skyld, da blir det stillere på hans egen vegg. Han bryr seg ikke om at jeg regner med at det blir en operasjon til, eller at det har vært en for to år siden. Han bryr seg ikke om evnene mine innen musikk, ord eller farger. Det eneste han bryr seg om - når han gidder - er det jeg måtte sende som skulle finne på å pirre ham om han er i humør til det. Og etter å ha sendt et utrolig sexy bilde av meg selv med alt som burde få et mannfolk til å tilte av kåthet, får jeg ikke store reaksjonen tilbake annet enn noen kjappe fornøyde meldinger and that's it... vel...

Så da gidder ikke jeg mer, gjør jeg vel? Selv om jeg har lagt opp til det selv? For det var ikke uinteresse jeg la opp til når jeg sender sånt... og jeg skjønner at jeg har gått i min gamle felle igjen; håper på mer enn det faktisk er, av interesse. Og DEN har jeg selv bedt om, for jeg er tross alt jævlig lettlurt når det gjelder håp, motsvar, interesse og min egen forpulte fantasi.

Freddan skal han få et bilde til. ETT. Det andre jeg var fornøyd med av 20 som jeg tok. Og så skal jeg skrive med blonnkesmilefjæs: "Nå er det din tur, er det ikke?"

Ellers kan han ryke og reise.

Jeg tror jeg vet utfallet. Blonnkesmilefjæs.

Ny løsning

Nære kanten. Føles feit. Forsøker å være fornuftig. To rugsprø. Reker i majones. Agurkskiver. Ikke hentet noe å drikke, kanskje det duger med det som er i glasset fra før. Sette det fra meg - en først, holder den andre, toppen er for vid så den vipper ned knekkebrød 1 mens jeg skyver bordet forsiktig unna, det havner i gulvet, jeg ser det ikke, hører det bare.

Stivner. Legger fra meg det andre. Skyver bordet unna. Ned på knær. Ser. Kjenner noe tilte. Flippe. Miste taket. Har hatt et par fine dager. Visste det kom, men ikke når eller hvorfor.

Ordene. Stemmebruken. Slagene som er påkrevd i sofaputene lenge etter at dyrene har flyktet. Føler det er feil. Klarer ikke stanse det. Skriker mot sølet under sofaen. Griper gugga med fingrene, lemper opp på knekkebrødet. Legger det på bordet ved siden av det andre, det rene, i villskapens tanker akter jeg å spise det, samme hvor godt utsmurt over gulvet det har vært.

Innblikk, innsikt. Griper en serviett, skriker mot den, rasende, forbanna på dagen, på extra som ikke ga noen gevinst, forbanna på skjebnen som ikke så min vei. Dritforbanna på alt som ikke går min vei, med hele lotto-skattefaen-forlagsdrit-karmahelvete som forsøker sitt berste for å knuse meg langsomt i form av et rugsprø som havner feil vei på gulvet, så jeg bruker fire klissete fingre og to servietter til å tørke det opp før jeg - på tross av lett sult i magen - pælmer dem begge i ovnen og hater før jeg går og vasker fingrene med en aggressivitet verdig en psykopat.

Jeg spiste ikke noe i kveld. Trengte ikke. Det jeg egentlig skulle ha i magen, havnet i ovnen og straffa var grei nok. Ingen armer - ingen kake. Ingen på dritten du legger på bordet - ingen mat.

Slik er livet til tider - å rase mot noe totalt urasjonelt mens man egentlig hater det som andre har påstått eksisterer ved navn Karma, og man bruker penger på å bevise at den forpulte dritten ikke eksisterer. Da er det nesten mer befriende å lempe rugsprø på gulvet oppned og rase over hendelsen - det eneste som er feil i dette bildet, er at jeg ikke er alene i huset og må leve med å  ha mistet kontrollen mens jeg skremte noen i uskyld og pels.

Faen ta deg, Karma. Jeg hater deg mest av alt for at du ikke finnes.

Alle menn

Alle er like.
Alle.
Alle menn.
Alle menn er like.
Like.
Dere er like.
Få en finger i uskyld
og dere røsker til dere arma i grådig kåtskap i knullefittekukens navn.

Er dere så enkle?
Koseprat på pm som blir litt vågalt, og DER innbiller mannegenet seg at det er fritt fram for å  snakke grovprat?
Jeg er så lei, så inderlig lei... lei av å måtte vokte ordene så de ikke blir misforstått.

Kan vi ta den en gang til?

JEG ER SÅ INDERLIG LEI AV Å VOKTE ORDENE MINE SÅ DE IKKE BLIR MISFORSTÅTT!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Så lei.

Fordi mannfolk er så enkle. Så jævla enkle i de dumme hodene sine. ALT blir tolket som hint og dere kan koke hodene deres i maursyre for min del. Jeg kan ikke tøyseskrive på pm med noen andre enn ikke-lesbiske venner?

IKKE... vær så snill, ikke huk tak i siste kommentar på feil måte. Jeg liker å fleipe, være stor i kjeften, litt grov, men hvorfor MÅÅÅÅÅÅ dette feiltolket ALLTID av de med hank?

Jeg liker å spøke grovt. Jeg vil ikke pule deg. Eller bli pult. Jeg liker å ha en vennskapelig tone med fleip, og dette skal tolkes som hentydninger til grove meldinger og sexprat?

Jeg gir opp.

Jeg

gir

opp

Vi er for forskjellige og i alle fall nå når jeg har skygget sjekkeområdet så til de grader. Neste gang jeg er på byen, danser jeg alene.

Ah...

Han tok visst hintet. Jeg trenger ikke å blokkere en god venn på facebook... hva kan jeg si.. les boka, for faen. Da vet du.-

...

og en halv time senere...

Nei... alle menn er like.

Alle

ALLE MENN ER LIKE. ALLE. GLEM ALT ANNET FOR ALLE MENN ER JÆVLA LIKE.

ALLE.

Alle.

Så får det være opp til meg, da? Om jeg vil lukke meg inn i meg selv, eller være snill og snakke det bort, eller si klart ifra så kanskje man sårer en fyr som er like idiot som alle andre menn... eller om jeg bare blokkerer det jeg har så langt hatt det  hyggelig med og ledd mye sammen med i samme humor og idioti på nettstedet.

Hvorfor, menn? Hvorfor må dere ødelegge alt????

Orker ikke mer

Orker ikke lure meg selv lenger.

Å få noe utgitt er som å vinne i lotto.

Ikke?

For hvis ikke, er det ikke jeg som er elendig, men de som liker det jeg skriver.

Jeg tror sannelig at multikunstneren valgte feil vei da hun sto ved et kryss og måtte velge.

Så _jævlig_ ... sliten.

Menn

Verden er stor. Ikke ut ifra universets målestokk, men i vår menneskelige, lille fastlåste oppfatning, er verden stor. I denne store verdenen på denne lille planeten, finnes det hundrevis av språk og dialekter. Det er vanskelig å forstå alle på denne planeten, selv om det er noen som har språkøre og klarer å lære seg flere språk for å kommunisere med mennesker fra andre land, som for eksempel land på den andre siden av denne runde kula.

 

Når man vet at det finnes folk som klarer å kommunisere på tvers av mil, landegrenser og andre mulige avstander, er det besnærende merkelig å tenke på at kvinner og menn faktisk ikke forstår en dritt av hverandre til tider.

 

Jeg har forsøkt, og det jeg har funnet ut av de fleste menn, er at de har en iboende løgnaktig side i duplikater pakket inn i egopermer, som gjør at de MÅ lyve for å få seg et nummer, selv om de sannsynligvis kommer til å få det nummeret uten å lyve. De er også langt mer interesserte i uoppnåelige kvinnfolk, enn å vise interesse for de kvinnfolkene som interesserer seg for dem. Dette må bero i det gode gamle jeger-genet fra steinalderen, da kvinnen skulle være utilnærmelig som ei hoppe mens mannen skulle sloss om hennes gunst og vinne over alle andre, kjempe for å få retten til å parre seg med henne. Viser kvinnen seg villig, er hun totalt uinteressant. I alle fall som person, for hun kan jo pules likevel. Og et kvinnfolk som er villig, er da ikke verd å pule for hun er ikke premien man har jaktet på og nedlagt som MANN. Vennlig hilsen de testosteronspekka ballene.

 

Menn er også dumme. Stein hakke dumme. Når du har full tilgang til sex når det måtte passe deg, så ødelegger du dette ved å være idiot. Den ene ? ut ifra min erfaring ? ved å forsøke å vise interesse som ble totalt gjennomsiktig og avslørt ? jeg mener, du spør ikke om det samme tre kvelder på rad og virker like interessert hver gang når du får svaret, gjør du vel? Klarer du ikke å vise litt mer interesse i min ringe person når jeg tilbyr fri tilgang til sex uten forpliktelser, kan du drite og dra. Det samme gjelder den fjotten som fikk beskjed om at barnslige tekstmeldinger ikke var opphissende. Han som ifølge ham selv hadde en samboer som ble uinteressert i sex da ungene kom til, han som agerte singel inntil han fikk spørsmålet etter en runde i senga og reagerte med et uskyldig blikk og ordene "å? har jeg gitt inntrykk av å være singel??" Nå har det seg slik at jeg ikke liker løgn, heller, like lite som jeg liker balleløse mannfolk. Det ble en runde til før jeg fant ut at jeg ikke trivdes med å vite at han hadde bløffa meg, og dette ble toppa med strøssel av barnslige tekstmeldinger. Drit og dra, han også. Men når en fyr som er god i senga ikke klarer å ta hintet om at det blir kleint med kåtprat utenom de timene før vi skal møtes, og likevel sender når jeg har bedt ham om å respektere det, og deretter mister DEN frie tilgangen til sex her i gården? FAEN SÅ DUMME MANNFOLK ER!!! Drit til helvete og dra. Ingen er så god i senga at jeg orker å holde ut idioti.

 

Savn? Ikke enda. Ikke så langt. Enn så lenge. Ingen av leketøyene mine sender idiotiske tekstmeldinger, kleint kåtprat eller spør om det samme flere ganger på rad uten at det synker inn. Så herved, idioter, er dere utkonkurrert av batterier og silikon.

 

Er det ikke merkelig at vi i denne lille store verdenen på denne kula av en planet, hvor vi makter å lære oss språket til de som bor på den andre siden av kloden og forstå dem, ikke skal klare å forstå 50 % av den andre delen av oss som bor her? For jeg tror ærlig talt at jeg aldri kommer til å forstå menn? Vennlig hilsen kvinne - en av de resterende 50 %.

Forskjellen

Meg og de andre. Det er forskjell. Det har det alltid vært. På mange vis. Akkurat nå var det pålitelighet som lå i tankene.

Det har blitt slik at man føler seg utnyttet av de fleste, fordi man har den integriteten at man skal være til å stole på, og man er stolt over å være en man kan stole på. I alle henseender. Ikke bare når det gjelder å holde kjeft om noe, men også når det gjelder å gjøre noen en tjeneste når noen spør.

Hvorfor er det så vanskelig å få det samme i retur?

Jeg har nå ventet i to uker på å få noen til å skrive ned åtte korte linjer som de synger sjøl. HVORFOR FAEN SKAL DET VÆRE SÅ JÆVLA VANSKELIG DA?

Jeg blir stolt når jeg får det i retur, at jeg er så pålitelig. Ja, tusen takk. Men spar heller de ordene til det skal gå den andre veien. Vel har jeg aldri bliitt bedt av denne vedkommende å gjøre en eneste tjeneste, men det er så typisk - alle som spør meg, forventer at jeg stiller. Men følelsen og opplevelsen og ikke minst ERFARINGEN min: Samme hvem jeg spør og hva det enn gjelder, så er det plent umulig å finne den samme innstillingen i retur.

Jeg lærer. Hele tiden. Jeg lærer å slutte å stole på andre. Samtidig lærer jeg å bli litt vrangere når andre spør. For det blir en sirkel. Når A svikter meg i en ting, hvorfor skal jeg være snill mot B når C kommer til å spørre meg om noe og lærdommen min tilsier at jeg ikke skal si ja slik jeg pleier?

What goes around, comes around, var det noen som påsto. De burde blitt straffepult med en kaktus. Det er den største jævla løgna som finnes, et håp om at Karma eksisterer og en brennende drøm om at den som fortjener noe, får det som er fortjent.

Hva i helvete fortjener jeg da, som alltid stiller opp for andre, mens ingen stiller opp for meg?

Tilbake til hvilken start?

Sigmund Freüd ville ha rådigga meg. Han ville ha psykoanalysert meg opp og ned i firkant og romber i salto og høyrevridd helskru - ikke politisk betinga. For gamle kjærringer kan også vimse back to basic, tilbake til start. Jeg vet bare ikke helt hvilken start det er.

Hva skjedde? Jeg mener, for lenge siden, for det må være noe som har skjedd, som jeg har glemt. Som underbevisstheten har fortrengt fordi det var til det beste for meg. Etter nesten tjue år med samme jævel hvor jeg nå ser at det å bli glad i ham og bli hos ham var en eneste lang selvstraff i seg selv, og deretter ser hva jeg ellers har vært bortpå i livet... Ja, jeg har vært ute etter å straffe meg selv. Jeg skulle bare ønske jeg visste hvorfor.

Jeg har vært innom alt for mange stygge menn. Og nå er jeg ferdig med å pule stygginger. Ferdig med å straffe meg selv - alt for sent i livet. Men aldri for sent å lære, heter det seg.

Herregud så naiv jeg var, så ung og troskyldig, med genuin tro på at jeg skulle finne ekte kjærlighet og Den Rette. Min Evige Kjærlighet ååååh, så forelsket vi skulle være og han skulle se meg som likestilt, han skulle beundre meg når jeg gjorde det bra, skulle være stolt av meg og være stolt av å være med meg. Til nå kan jeg med hånda på hjertet si at jeg ikke har vært i nærheten av dette mannfolket. Ingen Den Rette. Ingen Min Evige Kjærlighet. Ingen som har beundret meg eller vært stolt av meg for meg. For MEG. Og hva faen har jeg på merittlista som er pent, stilig, sexy? Jeg har latt stygge feitinger slippe til, ikke som veldedighetsknull men for å straffe meg selv, føler jeg det som.

Blandet med dette, var reaksjonen jeg fikk da jeg onanerte etter at skilsmissen hadde inntruffet og jeg begynte å komme til hektene igjen og lot kroppens behov få slippe til. Man hadde jo alltids tilgang til å bestille leketøy. Vibratorer - helt greit. Men det er her jeg lurer på - hånd i hånd med dette å straffe meg selv og slippe til støgginger - skal jeg trøkke noe inni, ender jeg opp med å gråte når jeg onanerer.

Så hva faen har skjedd i fortiden? Sigmund, boltre deg. For jeg vil gjerne vite så jeg kan få kjørt meg selv grundig uten å gråte, det er liksom ikke en slik utløsning jeg ønsker meg. For jeg trodde det bare var ensomheten som fikk fram de følelsene av sorg etter hvert som opphisselsa steg framover. Men når jeg tenker meg om, kom også gråten av og til når eksen tvang meg/maste seg til swinging eller andre seksuelle aktiviteter med andre som jeg ikke ønsket meg. Likevel tror jeg ikke at denne trangen til å straffe meg med feite støgginger har noe med ekteskapet å gjøre. Eller har det?

Siiiigmuuuuuund! Freüdifiser meg, for jeg er sliten nå. Men jeg kan love deg: Ingen støgginger får tilgang til mitt jævla tempel igjen. Da kjører jeg heller stavsprang med silikon resten av livet.

Venter

Livet er en eneste lang lærdom. Jeg har lært. Jeg har vitterlig lært hva livet er. Livet er en lang venten. Kunsten å vente. Det er den man skal lære seg. Så hva er det man må lære seg å vente på?

Opp til hver enkelt. For min del har jeg sett flere ting å vente på. Siden jeg ble skilt, særlig. For i den første tiden ventet jeg på å finne den rette, den som livet egentlig hadde satt i banken for meg.

Han dukket ikke opp. Ikke på disse nesten seks årene har han dukket opp, så det var fånyttes venting. Og jeg ventet fra jeg var tidlig i tenårene. Jeg levde opp som romantiker med en klokkeklar stanhaftig tro på at det fantes en rett en for en hver. Der tryna jeg totalt og det var fånyttes venting og lærdom. Så hva venter jeg på nå?

Lønna. Neste dato for et innpust. Et gig, en event. Et program på tv. En cd jeg har bestilt i posten eller noe annet som frakter sjela høyere og gjør livet lettere å leve, på tross av at det sannsynligvis betyr et innhugg på skattekontoen hos en selvstendig næringsdrivende som lever på kanten av stupet. Venter på lønningsdagen så jeg får råd til de tingene jeg venter på som virkelig betyr noe. Neste dans i bluesklubben - avreageringen. Jeg venter på våren, på varmen. Venter på neste kuldeperiode som skal bevise krampetrekningen fra en døende vinter. Venter på den første gåsungen som tror på varmen fra sola. Venter på en opplevelse gitt fra naturen så hverdagen blir lettere å holde ut.

Jeg venter samtidig på en telefon fra Norsk Tipping, en telefon jeg innerst inne ikke tror vil komme hele denne lange tiden jeg venter på den. For venting er relativ. Venting, forventing - kanskje forventing er en forringelse av begrepet å vente, for det er skjelden at forventningene lever opp til det vi hadde håp om mens vi ventet. Og vi ventet. På å få se idoler på gigs, kanskje møte dem etterpå hvis Karma syntes vi fortjente det, vi ventet på at ungdommens faens triggere skulle slippe tak så man kunne oppleve verden på sunt vis og ikke med dårlige erfaringers tjæredryppende befengthet, så man måtte bite i seg ord for ikke å ødelegge et helt døgn mens man reagerte og avreagerte på uventet vis. Men er uventede ting også en del av venting og forventing?

Jeg er så faens lei av venting. Dritlei av å vente. Vente på varmen, vente på den første sommerfuglen, det første sprett av grønt liv og løv. Vente på avgjørelser gitt av andre som gjelder min skjebne og som jeg ikke kan styre.

Av og til får jeg nok. Det flyter over. Det gir utslag i idiotiske eksplosjoner som ikke har noe med ventingen å gjøre. Men greit, jeg tørket opp etter meg og det var ikke mye kakao som ble spilt på benken da jeg ble rasgæern. Men hva annet kan man forvente når ting bygger seg opp? Og det kalles avventing, gjør det ikke? Ikke å forveksle med avverging, som er noe helt annet. Selv om det innimellom kræsjer og blir til ett. At skjebnen ikke har gitt seg med lyskespark, skal Karma ta til etterretning. Jeg er fremdeles sår. Og jeg har begynt å lære meg å hate Karma. You're no friend of mine...

Jeg sender inn manus. Venter på avslag. Forventer avslag. Jeg sender faktura. Venter på penger. Har ikke engang orket å sjekke om alt jeg sendte faktura på i fjor, har kommet inn... det blir et rent sant hælvete å tilrettelegge regnskap og jeg venter nesten med lettelse på den dagen da jeg kan levere konkursmelding, selv om jeg ikke aner hva jeg da skal gjøre. Jeg sender forespørsel om tekst. Venter og venter på ord. Og venter. Og blir ventetiden for lang, blir jeg også forbanna fordi jeg både forventer at vedkommende er en upålitelig fjott som ikke gidder svare eller jeg er dum nok til å forvente at mine idiotiske faens hælvetes bedritne drømmer om en fair fyr vil bli virkelighet så man for en gangs skyld kan bli behandlet som likeverdig og ikke noe som må krype for å få det man har spurt om og fått lovt. JEG ER VERD MER ENN SOM SÅ! JEG BETYR MER ENN STILLHET. JEG FORTJENER Å GÅ SIDE OM SIDE. Du aner faen ikke hvor dedikert og skilla jeg er, selv uten utdanning. Men nå beveger jeg meg utenfor tankerekka, og det er også som forventet, for det er så mye som koker i hodet for tiden. Alt for mye.

Har jeg alltid ventet? Har livet så langt vært en eneste jævla lang venting? Ventet jeg som tenåring og, da jeg ikke sa min vilje, ikke uttrykket mitt ønske om hvor vi skulle dra eller hva vi skulle gjøre, men bare føyde meg etter de som virket sterkere? Hva ventet jeg på? Erfaring? Styrke til å si imot? Det var i så fall en jævla lang ventetid, når den styrken dukket opp i en faens trigger i en alder av 47. Noen ganger aner jeg ikke hva livet vil, utenom å lære meg å vente. For livet er en eneste lang jævla prosess i å vente. Fra vi fødes til vi dør, er det bare venting. Livet er et faens venterom. Vente på maten, vente på regningen, vente på lottokupongen, vente på rettferdighet, vente på at Karma skal reagere, vente på å få plante knyttneven i trynet på den som fortjener det igjen og igjen og igjen og igjen...

Noe venting er lang, annen venting kort. Og mens vi venter, så bedriver vi den lengste ventingen av alle: Vi venter på døden. Og inntil døden endelig griper tak i fjernkontrollen og trykker på stoppknappen for livet, må vi bare avverge ventingen som best vi kan. Med telys, stearinlys, dritbra musikk, god sex, forkaste idioter som ikke fortjener æresplassen mellom våre lår og levere lotto som de jævla forventingsfulle idioter vi er.

Jakte sjefsjobben, Seperasjoner og Ferieplaner.. Ting skjer!

Ambisjoner. Det er en utmerket egenskap når menn har sådan. Det er i beste fall underholdende om en kvinne har det samme.  - Hvorfor?  jeg aner ærlig talt ikke..  jeg kan ikke se noen forskjell. Det er en karakteregenskap som gir seg like utslag enten vi snakker om de  med eller uten hank... ja. 

Det første som skjer..?  Åh, det er alltid ok å skape en allianse med de nederst på rangstigen sånn i starten -det er jo tross alt slavene som skal bære dette individet med ambisjoner til toppen!  Legg merke til at "allianse" er det ordet som er brukt her - "relasjon" er for nært,myk og personlig... dagen kommer jo da dette individet som pr .tiden " er på gulvet" må sette en slave på plass og da er det så prakkete å ødelegge relasjoner.. allianser - du, det den tingen som alle forstår. Det består jo av en tilsynelatende gjensidighet.Du gjøre meg en tjeneste når jeg vil ha den .. og jeg gjengjelder den om det passer meg... !  En utmerket klatremetode der ingen ender opp skuffet eller såret.. Reglene var jo helt klare fra børjan, ikke sant..?   Det er bare det at det sitter allerede en sjef i den stolen.. Et problem tenker du kanskje?  - Langt i fra..!   Sjefen ,ser du, - er sterkt belastet med både krav på hjemmebane og og jobben som oftere og oftere resulterer i flatlandinger av ulik type -ingen av dem spesielt poppis blant de av oss som har vært "på gulvet" i 15 år eller mer.. -og så når dette Friske Pustet av en ambisiøs kollega kommer feiende inn med god-ord når det er hensiktsmessig - og med nærmest karakterdrap når det - ja, du gjetter det :  hensiktsmessig for sin egen sak..  -og det er jo alltid en fordel at disse engasjerte, etiske og kvalitetsbevisste angrepene langt på vei harmonerer med små og litt større frustrasjoner som har eksistert blant slavene en stund..   Det har jo en ønsket virkning.. Mangler som bare må gjøres noe med kommer jo sååå tydelig fram -og det skal såvisst ikke være noen hemmelighet hvem det er som kan reparere den skaden som så unødvendig -og veldig trist- har oppstått..!! 

  Jeg er bare xtra-slave jeg .. så hva jeg observerer, og har en mening om er ikke så viktig ,har aldri vært det. En erfaring som raskt lærte meg  ta med all den underholdning som finnes. Enten det er et individ i manesjen med eller uten hank ! Så får jeg se hvem det er blir den neste til å love bort -for så å løpe fra løfter og anvar når Dagen Kommer..!   Det gjør de alle sammen.. Det er noe man lærer når man har vært med i gamet lenge nok.. - og det har jeg ! Jeg orker ikke ta del lenger.. jeg får alltid vite om resultatet- jeg trenger ikke være til stede når det skjer engang...

 

Det har vært Influensa.. Spysjuke.  Diverse katarr- lidelser.  -og Seperasjon   . I hopetall 10 stykker på et år innad i en ganske så liten venne- og bekjentskapkrets på ett og samme år.  Smittsomt!!  I starten var det en egen greie..bokstavelig talt - så det var ikke så stort for omgivelsene.. men å begynte det å strømme inn med mer av samme sorten fra alle kanter.. !  

Den siste kom som en nesten-overraskelse fra han som omgivelsene fremdeles insisterer på å kalle "min spesielle venn" - de kan ha valgt det utrykket for å skjerme seg selv fra å måtte ta inn over seg at han faktisk var fram til for ca en måned siden var gift -og hadde tatt et valg om å gå på vandring..   Kan det ha noe med å gjøre at en del damer i 50-årene er skremt over hva som kan skje om de tenker over ord som "elsker", "avtalepartner" eller "en jeg har sex med når det passer meg"... ?  Uansett så er det sånn her i verden at både det første -og det andre var hans valg for seg selv!  Ikke for naboene, ikke for sjefen på jobben eller for meg. Det er sånn det skal være. Gjør det ting enklere - ja, så faen! Og jeg gleder meg faktisk over det . Det er sånn at det er ikke mye som har vært enkelt eller lettvint de siste  10-12 årene -så en og anne ting som skjer hjelper i massevis!

De andre..?  Jeg vet ikke stort om det.. Noen har fortalt litt -når de selv har ønsket det. Helt ok det. Andre holder sånt for seg selv -og har merket det med "Tilhører Privatlivet" -også helt greit.. -  For det er jo gjerne sånn for de fleste av oss at andres privatliv sllutter å være interessant i det øyeblikket det krever noe av oss..    Kynisk..?  Og så..? Satan !  jeg driter i hva fremmede mennesker måtte plages med.. - det er da likt andre veien også - det ene er det andre verdt!! 

Fritid. Det har jeg ikke så mye av . Lediggang derimot - av den anspente og nervøse sorten har jeg hatt nok av ..og har det fremdeles..!  Det er som det er.... Den sak som etter nært innpå 2 ti-år blir en jævla vane som det å ligge søvnløs.. eller sitte oppe hele natta å spille musikk for ikke å bli gal av alskens katastrofe tanker som komme snikende sånn på det som internt i faget kalles "tidlig etternatt". Faen. Det kan hende jeg får en pause en dag som må journalføres..!  DET hadde selvsagt hatt sin helt egen underholdningverdi i bestemte kretser..   Så  jeg jobber hardt for å ikke gi den gleden. 

Det ser ut til at jeg kan ta 5 fridager + en heleg av vaktplanen uten å bli kastet ut eller sulte ihjel til høsten.... så får vi se om jeg drar avgårde sammen med venner til et sted der sole skinner.. og jeg kan gi faen i hva verden måtte holde på med en liten stund. 

For en ting er sikkert  -verden kommer inn døra med et brak i det sekundet jeg er hjemme igjen....  

Det går til Helvette til slutt -det gjelder bare  å få med så mye gøy så lenge turen varer...! 

 

 

 

 

 

 

 

   

 

En kyniker på 45 med feilreaksjoner.

I litt mer enn 45 år har jeg håndtert hverdager, -og en og annen fest. Flest hverdager. - og de har gjort meg til en kald realist. Noen kaller meg kyniker. Helt greit! La det være helt klart: Om noe kan gå galt -og det kan absolutt det meste- så vil det gjøre akkurat det. 

Alle disse folka som har kommet og gått.. mest gått.  Folk er merkelige skapninger. De fleste har seg selv om pri 1. I mange sammenhenger en helt ok ting.. Hverdagen skal overleves.  Men det de så lettvint kaller "vennskap". Dette her med at familie er man født med -og inn i , men venner kan man velge selv..  jo, takk!  Så lenge alle disse "vennene" som de velger er de som ringer å inviterer til kaffe, fest, selskapeligheter og by- kvelder.  og aller helst er skal minst en av vennene være spesiell nok til å kunne ringes til alle døgnets tider og stille opp på røde rappet- uansett årstid og hendelse..

Jeg gjorde det. For mange av disse her. Jevnt. Enten det var fordi de hadde kranglet alvorlig ifølge dem selv med den de så selvsagt hadde valgt å få barn med.. helst 3-4 stykker fordelt på 8-10 år..  Det var å huske alt det skulle gratuleres med.. passe på å nøde mange nok ganger til å beære oss andre med deres glimrende selskap enten det var en vanlig-kopp-kaffe-på ettermiddagen.. eller stas-party -og alt i mellom!  Andre veien...? Ikke så nøye det serr`u!!

Så når min hverdag ble litt i hardeste laget så oppdaget jeg at de aller fleste som hadde så veldig mye godt å si om meg ellers i året -så til de grader var "ute til lunsj"... !  -og når jeg så lot det være stille en stund etter at jeg selv hadde ordnet opp i det som måtte ORDNES MED - for det er ikke sånn at ting årnær sæ` - nei -det må ordnes!!  - ble jeg nærmest overøst med beskjeder, telefoner -og i mer moderne tid : Meldinger av ulik type som hadde ett spørsmål.. Hvor er du når vi trenger deg?   Hmmm  opptatt med å løse opp i alskens situasjoner som krever kaninløp, søvnløse netter og utrygghet.. alene!!   Men pytt, det er jo over for denne gangen..Så hva kan jeg hjelpe med..?  -Jo, nå skal du høre det at....     

Faen! Jeg gikk i den fella tusenvis av ganger. Det er den evig-gamle historien med å enten ikke være Bra Nok... eller Bare Bra Nok Når... jeg har enda ikke funnet ut av som er verst av de to...

Så når jeg ble det som ble ansett som "voksen". Det vil si at jeg hadde tuppa over 20..  ble det hele nært innpå hysterisk.  For det er nå sånn en gang at jeg alltid har "bare har hatt meg selv å tenke på" -og det er jo en dødssynd i seg selv : Tenk å ikke ønske seg en tradisjonell familie .. Det må jo være noe galt..  Men så er det jo denne fordelen med å ha en "venn" som ikke har forpliktelser og ansvar på noen som helst måte..   Hæ?!  Er  mine studier av mindre betydning for meg enn for de som har et kjedelig bortskjemt mannebarn i hus..? Og  enda mindre verdt for de som gjerne har 3-4-5 avleggere under samme tak som selv...?     Er min febersykdom mindre alvorlig enn alle andres?  6-7 uker på krykker er vel det samme for alle vel..?   Men det er klart når alt dette og mer til som jeg selvsagt gjorde galt -hver gang- og ikke hadde den ringeste forståelse av selv, ,-- er lagt til side  ,- ja, da var jeg Verdens Beste.  Klagemur. Rengjøringshjelp, Barnevakt (!!?), Terapeut. Sekretær.  Jeg var en jævla arrangementskomitee helt alene for faen!! 

Aksept. Respekt. Være ønsket. Det er vel noe grunnleggende for oss alle.. 

Noen ser ut til å ha større rett på dette her enn andre. 

Feilreaksjoner. De kommer når det kjente mønsteret kommer i mot meg..  Jeg kan rent fysisk merke at jeg endrer holdning.. stemmeleie.. og frekvensen av blikkontakt.. -og så langt oftere enn før så tar jeg meg inn og legger denne greia død... for det er ikke jeg som skylder å stille opp hele tiden.. Folk som selv har dratt en eller annen likeverdig partner ( Ha..!!) i hus får selv ta smekken når den kommer. Det er ikke jeg som skal regulere min hverdag fordi mange andre tok valg de ikke egentlig ikke orker , klarer eller gidder å leve med... Nei, det er ikke lettvinte,enkle dager å gjøre alt alene.. men jeg lever med det fordi jeg har VALGT DET SELV noe som er min fordømte rett, uten at noen andre skal fortelle meg -og andre de kan tvinge til å høre på - at jeg er den skyldige her fordi at alle disse "vennene" hater hverdagslivet sitt.. 

Jeg er ikke snauere enn at jeg har begynt å si det høyt..   Lev med valget.. eller velg på nytt!!    Er det ikke så enkelt..?  Er det ikke bare -å-gjøre-sånn da...?  Feilreaksjon sier du? Hmmm.. Den neste som har den frekkhet å fortelle at jeg lever et feil og fattig liv...og samtidig krever en tjeneste skal få kjenne på hva de ser på som feilreaksjoner virkelig er...!! 

Det er så jeg nesten gleder meg... 

Jeg må sikkert vente en stund - for de har det så bra alle sammen for tide. så det er veldig stille. 

Men som den kynikeren jeg er så vet jeg at det ikke varer..

Ingenting gjør det! 

Jo -selvsagt er det en ting som varer : Det som går galt!! 

 

 

 

Hvordan kunne de vite?

Tenåringstid. En fin alder. En farlig alder. En alder i brytningstid hvor erfaringer og enkeltepisoder fester seg hardere enn ellers i oppveksten. Kanskje. Kanskje hardere for noen. Kanskje avhengig av vennene. Eller rettere sagt "vennene" for noen.

Hva er det som former en sjel? En personlighet? Er det en god oppdragelse? Eller traumene man overlever? Er det erfaringene man får på godt og vondt - særlig de vonde? Og sangen av skuffelse som blir hengende igjen som ekko i hjertet når venner velger å iføre seg den andre masken og viser seg som noe ganske annet enn man trodde de var?

Jeg hører fremdeles det ekkoet. Det lyder igjen når nåtiden serverer meg noe som trigger minnene. Og det er vondt. Det er ekko fra en melodi jeg ikke vil høre, men jeg finner ikke volumkontrollen, jeg kan ikke skru den ned, ikke av.

Vi var på vei hjem fra skolen. Bussen var full, det var også ståplasser for det var skolebuss og så mange som mulig ble støffa på for å slippe å sette inn flere busser. Jeg sto bakerst. "Venninnene" satt. Det var spesielt to. De to som en dag kunne oppføre seg som om jeg var verdens beste venninne, som dagen etter insisterte på å låne diademet mitt og leverte det tilbake i tre deler med et unnskyldende smil, og som neste dag behandlet meg som om jeg var luft. Jeg hadde ikke andre venninner. Jeg måtte ta til takke med "venninner." Vi nærmet oss min holdeplass, de to andre skulle over brua og til sentrum. Jeg sto allerede og da jeg begynte å bevege meg for å gå mot utgangen, kjente jeg at jeg ble holdt igjen. Jeg snudde meg halvt og så at det var mine to gode "venninner." Jeg var ikke luft for dem akkurat nå. Bussen stoppet og jeg sto fast. Det var ranselen min de holdt fast i, og smilene var ertende, brede glis med glitrende, frekke øyne. Jeg kjente fortvilelsen flamme opp innvendig, hvis jeg ikke klarte å komme meg av på denne holdeplassen, måtte jeg gå hele veien over brua og på en vinterdag var det kaldt. Jeg hadde lang erfaring med den brua. Barneskolen hadde vært på den andre siden av elva og gitt meg mange kalde stunder på vei til og fra det som stat og kommune krevde av meg som barn. Men mer brennende var følelsen av avmakt, å ikke styre noe, å bli styrt av andre, å ikke ha noe jeg skulle ha sagt mens andre lo av meg og styrte livet mitt. Jeg kjente desperasjonen bygge seg opp mens jeg slet for å komme meg løs og jeg hørte latteren til de to som holdt meg fast i ranselen. Og fremdeles husker jeg følelsen av "ikke faen heller" i ren desperasjon og skrikende sorg.

Jeg aner ikke hvor jeg fikk kreftene fra. Jeg slet som en rasende for å komme meg nedover midtgangen og komme meg ut før dørene gled igjen. Det skal litt til å slite en skinnreim i to, men det var det som skjedde. Jeg kom meg av bussen, og da den kjørte videre tok jeg av meg ranselen og så at en av lærreimene var røket tvert av. Takket være at jeg kjempet meg nedover midtgangen for å komme meg ut før dørene gled igjen, og de to holdt meg fast.

Følelsen. Uforståelsen. Hvorfor gjorde de dette mot meg? Hva var det som gjorde dagen deres bedre ved å behandle meg slik? Og hvorfor skal slike minner dukke opp etter en kveld som skulle være knallbra? Og hvorfor brøt jeg ikke "vennskapet" med dem etter slike episoder? Følelsen av å være etterslep, være luft, være utelatt, utestengt og oversett, være til bry, være årsaken til deres latter i min egen fortvilelse... Det var så mye som var feil med vennskapsforholdet med de to, er det derfor triggeren sendte meg rett tilbake til denne plassen i minnebanken?

Jeg liker det ikke. Men som alle andre triggere og drømmer og flashbacks, er det sikkert en nødvendig prosess for å bli sterkere og sterkest. Likevel vil jeg forsøke å unngå visse ting som kan trigge flere minner fra den tiden. Som å gå inn i visse merkedager uten jævelhorn i panna, men heller med en avventende holdning fordi jeg en gang må lære: Ingen dag er min dag. Aldri fra starten av. Dagen er aldri min, jeg må gjøre den til min, hvis shitt ikke happens underveis og jeg får et flashback i trynet som jeg må hanskes med noen dager framover. Jeg trodde ærlig talt at de hendelsene ikke hadde stort å si angående den jeg forsøker å bli i dag, men raseriet jeg kjenner koke i meg strekker seg visst lenger utover enn en eks som burde vært krabbemat.

Hvordan kunne vel de drittvenninnene på bussen vite at jeg skulle få en trigger ca 30 år senere, og huske det de gjorde?

Har jeg virkelig hatt en så dårlig barndom og tenåringstid at jeg må bearbeide DE minnene også?

Det var da som faen..!!

Amatørfeil.  Rote med navn og registeringer.  Det eneste stedet jeg i realiteten ikke kan tillate meg noen feil...   Men det skjedde. Gått gjennom alle de skjemaer, systemer og screenings som finnes. Lære noe.  Ja.. jeg lære stadig noe. Først og sist : At kan noe gå til helvette - ja, så gjør det akkurat det! 

 

FAEN!!!! 

Forskjell på folk..

Det er forskjellene som driver verden framover sies det. Det er sikkert mye sant i det.  Er det ikke dette evige Det Andre Har Vil Jeg Også Ha som er inspirasjonen..? 

Ikke alltid. Det finnes de som er veldig ulike uten at det gjøre at jeg ønsker meg noe fra den verden disse menneskene lever i . Ikke på noen som helst  jæva måte.  Ignorant.Sytete. Storsnutet. Bortskjemt.  Som et barn som har fått en rolle i en voksenoppsetting..  Det har sine underholdene øyeblikk - det skal jeg ikke legge skjul på - men stort sett så provoserer det meg noe voldsomt at noen ikke bare har en lang liste de mener er deres rettmessige krav, men deres omgivelser innvilger disse kravene fordi det er enklest sånn...   Ja. Det sparer sikkert tid der og da.. Det krever mindre energi og innsats i å få ting gjort uten diskusjon. 

Helt til smellen kommer.  Gudh -det er da verden blir et livat sted! 

Hvorfor ikke? 

Jeg kan ikke..

Godtar ikke.. 

Forstår ikke..

Jeg nekter å gå med på.. 

Det skal være sånn som jeg tror det er .. 

Du har plikt til... 

Nei. Voksne mennesker har ansvaret for sitt eget liv og hverdag. Sånn er det bare. 

Om det krever at smålighet, nedrigheter og barnslige krumspring må prøves for alt det er verdt først...? 

La gå.. og så er det vel på tide å vokse opp. 

Dette her kan bli bratt. Lenge. 

-og jeg er i den situasjonen at jeg kan si Det Er Ikke Mitt Sirkus!!  Selvvalgt. 

 

DET hjelper!  

 

 

2017... Vi få se...!

I fjor på denne tiden hadde jeg en vrangforestilling.. ja, faktisk en vrangforestilling om at 2016 DET er året som blir mitt..!  Ha..!!  Jeg har nå lært en gang for alle at gode intensjoner, hardt arbeid og samarbeidsvilje ikke hjelper for noe som helst.. det er motsatt -straffen kommer. 

 

Så 2017 er Vi-får-se året.  Jeg kommer ikke til å ta noe "for god fisk" uten at jeg har sjekket alle mulige forhold og vinkler. Jeg kommer til å si nei når det passer meg uten å forklare eller forsvare. 

Jeg skal gå inn med alt jeg har for å finne meg en ny jobb der jeg faktisk er ansett som bra-nok. -og med et minimum av folkeskikk- og en policy på ikke vises for mye og med en lønning pr. mnd det går an å leve av ...ja, så holder det!  

Jeg avsluttet dette arbeidsåret med å underholde en 5.-års medisinerstudent som selvsagt var Verdensmester i alt -og så mitt arbeidsfelt "som denne figuren  hadde lest en del om".. Godt å vite at det er en person der som kan sitte på vent til 680 kr timen i tilfelle det skulle bli nødvendig å "åpne en spesiell dør" eller skrive under på "ansvarsskjema".  Det er jo noe jeg ikke kan gjøre lenger.. fordi noen mente at jeg og alle de som har samme utdannelse som meg ikke-er-gode-nok-lenger.. -  så innimellom de vanlige 1003 ting som arbeidsdagen krever var det et følsomt ego som det også måtte degges for... All in a days work... hmm...

 

Det er blitt 1. dagen i 2017... og jeg har gjort bare det som passer meg. Når det passer meg. På den måten det passer meg.

En spesiell endring jeg har vedtatt dette året er å "følge boken til siste bokstav".  Det er gjerne sånn at det som går ene veien også har en retur...   Dette her kan bli festlig..på sin helt egen måte!

Det er ingen områder, mennesker som vi slippe unna denne vi-får-se ideen....

 

Jeg har det som folk der ute kaller "en spesiell venn"..    På Norsk kalles det En Elsker.   Det er sånn at det også foregår når det passer meg.  Når det ikke gjør det er det avstand og stillhet som gjelder. Det er sånn det virker. Og den dagen det ikke måtte passe ham lenger..?   Ett av to.. Enten så kan han reparere det ekteskapet som "ikke har fungert på flere år" eller så kan han finne en annen av mitt kaliber...  Goooo!!!  

Det er 4 unntak som finnes for min lært-på-den-veldig-harde-måten livsholdning.

Jeg har en søster av samme blod. Så har jeg en  sister from another mother- en gave som er veldig få forunt.  En nevø. Og en mor som aldri har gjort noe annet enn å slite seg ut for å gjøre verden til et bedre sted..  For disse 4 er alt gyldig!!  -og om noen har styggedom på lager for disse, så skal det være kjent at om jeg ikke er der akkurat da faenskapen skjer-og kan stå midt i veien  -så har jeg horn.. og jeg er rask! 

Den beste saken med 2017 er at det er et år ikke noe som kan kalles gammelt blir med uten at jeg vil at det skal bli med..  - jeg har 2 datoer som jeg skal feire - det er slutt på den tiden at jeg skal "komme gjennom noe " - enten så skal det feires, eller så er det til helvette med det.  

Så om 364 dager får -vi - se   ...   

Jeg tror ikke på noe.. jeg lover ikke noe... 

men jeg skal le, feire og ta med alt.... som passer meg!  

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Muse eller leketøy?

Vi møttes i 1995. Tror jeg. Kanskje det var før. Jeg var i alle fall gift da, og det var du og. Det var den tiden da dette i mitt hode uansett ville ha vært forbudt område og jeg ante ikke da at du visstnok hadde følelser for meg. Eller - følelser, jeg vet ikke hva du egentlig mente nå når jeg ser tilbake.

Vi fikk god kontakt. Som venner. Det var på den tiden MSN fantes og du hadde nattevakter mens jeg jobbet utover nettene, så vi skrev en del med hverandre. Og du kunne godt stikke innom på besøk uten at mannen var hjemme.

En dag gikk samtalen slik at du naturlig kunne fortelle at jeg var din muse. Din inspirasjon, din tanke. Det som ga deg lys i mørke stunder. Jeg var det første du tenkte på når du våknet, og det siste som lå i tankene dine før du sovnet. Jeg var fremdeles gift, det var kanskje derfor det var trygt for deg å fortelle dette, fordi jeg var utenfor rekkevidde. Og jeg? Jeg var fremdeles gift med en løgn uten å ane det, og syntes kanskje litt synd i deg som hadde slike følelser for en annen kvinne, og synd i kona di som ikke hadde disse følelsene i sin retning. Så kom dagen da jeg ble skilt, og det ble plutselig farlig for deg å komme på besøk.

Farlig - ikke for meg, men for deg, ifølge deg selv. For nå var jeg tilgjengelig. Og dette ville jo kreve litt av deg som mann, med de følelsene du hadde. Jeg var nå en fri muse, og jeg aner ikke hva dette gjorde med tankene dine. Følelsene. Jeg ønsket helst ikke å vite det, for jeg anså deg fremdeles som en venn som nå var litt rart å få besøk av. Du krevde, nemlig, uten å vite det selv. Og jeg hadde ikke lett for å si fra - jeg hater å si fra, jeg kan ikke fordra å havne i situasjoner der jeg må si fra til folk jeg liker.

En gang - mens jeg var gift og fremdeles bodde i byen, endte vi opp i sofaen sammen fordi jeg måtte skrive ferdig noe og du gjerne ville sitte nær meg mens jeg jobbet, og gjerne gi meg en skuldermassasje imens, ja hvorfor ikke... vi var jo bare venner... og jeg måtte si fra til deg at det ble for intimt. Brystene mine er nei-område om man ikke skal la det føre til sex og jeg ble sjokkert over hvor intim du faktisk ble. Du respekterte at jeg sa fra, og jeg trodde du bare nøt nærheten der du satt bak meg og hadde vennenærhet. Nå ser jeg annerledes på det. Du visste ikke selv at du utnyttet meg. For jeg klarte ikke å si nei da du ville sitte nær. Hvordan kunne jeg vel det? Jeg var også sulteforet på nærhet, på tross av at jeg var gift. Men det føltes feil.

Det føltes feil da du besøkte meg sist gang også, fem år etter at jeg ble skilt. Var dette det andre eller tredje besøket etter at jeg ble skilt? Det var det andre? for på de to stedene jeg leide, så jeg deg aldri. Vet ikke hvorfor. Men nå var du altså hos meg, vennskapsbesøk. Venn. Kaffe. Prat. Stort sett du som pratet. Som tydeligvis hadde behov for å fortelle meg hva du hadde tenkt siden sist, hva du hadde følt og hvor mye muse jeg fremdeles var. Og da du skulle dra, ble det en lang klem, før du tok hodet mitt i hendene dine, og så kysset du meg på munnen. Jeg kjente kjapt tungespissen mot leppene og jeg var for sjokkert til å si noe. Snakket det bort, lo det vekk, gikk ut i gangen, ville hinte at du måtte dra nå, jeg ville følge deg ut. Enn så lenge hadde du til og med fortalt at du godt kunne gi meg full kroppsmassasje uten at det trengte å lede til noe, du ville bare være god med meg, være nær meg, vite at jeg hadde det bra og etter å ha kjent deg i alle disse årene, tror jeg på deg. Men jeg tror også at du ikke var klar over hva du faktisk drev med. Du utnyttet meg. Og da du ga den siste klemmen og lot hendene vandre over kroppen min, som for å la dem kjenne hva du kunne ha fått om du bare ikke hadde vært så standhaftig og ikke ga etter for lysten, måtte jeg skyve deg unna og si at det var nok.

Det gikk en stund, så kom det en mail. Og det sto at du var redd for at du hadde ødelagt noe mellom oss. Jeg var fremdeles ikke klar til å si fra, jeg var ikke sint nok, ikke mørk nok. Det siste året har hjulpet meg i rett retning og jeg kommer aldri mer til å holde kjeft og ikke si fra. For du ringte mens jeg var på vei til knullevennen sist. Jeg sa ikke hvor jeg skulle, og jeg kjørte jo bil og du forsvant da jeg kjørte inn i en tunnel, men så kom en mail fra deg. Julebrev. Slik som forventet, som avtalt. Det pleier å komme en mail før jul. Og der sto det at du hadde gått noen runder med deg selv og skjønt at du hadde latt meg bety mer enn det som godt var for deg i livet. Og at du nå var rede til å komme på et ufarlig kaffebesøk. Som venn. Du var klar.

Vel... jeg gir faen i hva du er, for jeg er ikke klar. Enn så lenge mens vi har kjent hverandre, har du øst ut av deg hva du hadde av behov og tanker, og du har fått forståelse tilbake for hva faen ellers kan jeg si til en fyr som tenker på meg hele dagen mens han er lykkelig gift med ei han ikke vil gå ifra? Og hva skal jeg si når jeg blir forvirra over det du sier, og kjenner sinnet bygge seg opp i meg over at du ble hos kona hvis du følte det du gjorde ovenfor meg, mens du fortalte hvor dødt det var mellom dere? Bitterheten som har bygget seg opp i meg over hva som kunne ha vært hvis ting var slik og ting ikke var sånn? I den tiden vi har kjent hverandre, har du tatt seg til rette uten å egentlig skjønne at du tok seg til rette. Du har ikke en eneste gang tenkt tanken på at dette påvirket meg når du gjorde ting du følte behov for, for din egen skyld. Ikke før nå. Når jeg endelig - etter nesten 20 år - sa ifra. For jeg er ikke klar til å ta imot besøk. Det er ikke engang sikkert at jeg noensinne blir klar til å ta imot besøk fra deg. Det kysset du leverte, startet noe i meg og selv om du spurte meg i en mail etterpå om du hadde ødelagt noe, og jeg svarte diplomatisk at neida, det hadde du ikke, så klarte jeg ikke å si en dritt da du spurte. Det var for nytt, for sjokkerende og jeg var ikke mørkt nok enda. Jeg var fremdeles ettergivende og jeg ønsket IKKE besøk fra deg da, for hvis du hadde kommet og kysset meg igjen, hadde du vært pokka nødt til å gå lina ut!

Jeg driter i om du er gift. Jeg lar meg ikke bli lekt med lenger. Du har kanskje ikke ment å leke med meg, men du har det. Du har lekt med meg. Og jeg er sint. Sint for at du tok deg til rette, sint for at du trodde at jeg kom til å sitte smilende og snill som vanlig, forståelsesfull og tilgivende, skjønne at du trengte å gjøre det du gjorde og kanskje være takknemlig for at du gjorde det, takknemlig for at du trengte meg så mye og takknemlig for at du fortalte hvor mye jeg betydde for deg. Takknemlig for å få være musen til en venn som lot meg bli for mye i hodet sitt, slik at han benyttet seg av meg på en måte han aldri burde ha gjort.

Jeg er sint. For kysset henger igjen. Og jeg vil ikke ha besøk fra deg. Da blir du nødt til å ta meg. Samme hvordan du gjør det. Du leker ikke med meg lenger.

Da har jeg vel endt opp som verken muse eller leketøy for deg. Du ville ikke ha kjent meg igjen nå, slik jeg har blitt. Og for min del er det egentlig greit.

- Med litt sans for humor får du det litt festligere, vet du...!

Vitser. Gøy. En latter setter vi vel alle pris på..Det gjør jo dagen unektelig bedre. Den helt forjævlig dag kan reddes på den måten.  Og den solrik, trivelig dag går rett til helvete når påstander om manglende humoristisk sans blir fremsatt.. helst rett etter at en eller annen sjåvinistisk,nedlate jævel har funnet det for godt å ha det litt gøy med en eller flere av "de flinke arbeidsomme jentene sine"  ...  Gudh, hvor klam og ekkel går det an å bli..?! 

Jeg er så inderlig lei,av den der motbydelige "jazze med gutta" -vanen..  Der grovheter, krenkelser, hat og arroganse -gjerne klemt sammen i en stor greie blir presentert som humor.. og at det er kvinner som har et problem fordi den humoristiske sansen mangler...   

 

En som er skadd. Alvorlig. Re-hab.  Minst 1 år. Det er 365 dager i et år. For at ideen om å få dette mennesket på beina igjen skal virke er det laget sånn at det er personal tilstede 24/7. God ting for den som trenger det.  Krevende, slitsomt og tungt for alle rundt i perioder -uansett hvem der er og hvilen oppgave eller rolle de har. Det er derfor det kalles "jobb" og ikke "hobby". 

Ja, jeg har vært den som har vært tilstede i samme rom -faktisk- som pasienten i det aller meste av 18 timer i strekk.. i flere omganger. Ikke fordi jeg har noe ønske om å invadere personen privatliv på noen som helst måte. Ikke fordi jeg har en tanke om å være den vakre,engelen med de myke varme hendene over hele kroppen hans heller..   Jeg gjør det fordi det er nødvendig. Tvingende nødvendig for å verne en skadd person mot smerter,angst, ensomhet og ja- av og til frykten hans for at han kan komme til å dø i løpet av natta..  

Klokka er 05:10  Det er helt stille. Han sover. Endelig. Det har vært en lang foregående ettermiddag, kveld og natt.  Hviskende samtale for å ikke å belaste et av skadeområdene (som det så pent heter) og for å unngå å  forstyrre øvrig familie som også naturlig nok bor,lever -og sover i samme hus.  Vending i sengen flere ganger for å lindre smerte.  Drikke pr. dråpe fordi halsen er så sår og smertefull. Bandasjeskift. Geler og liniment skal påføres hud som er som grovt sandpapir... Så er det smertestillende. En stille stund for å håndtere smerter og skjelvinger som en sliten,skadd kropp forårsaker. Smertestillende begynner å virke i omgang 3... En oppstykket hviskende samtale på nytt. Gjentagelser. Anerkjennelse av tanker, emosjoner og forestillinger om fortid,nåtid og framtid...  Han sovner. Klokken er altså veldig-tidlig-på- morra`n. 

Jeg kommer meg opp av den lenestolen som er satt inn på dette store rommet for anledningen.. som vil vare 1 år.  Trøtt. Bekymret. Sulten -og veldig tissetrengt.  Det er en drøy time til dagvaktene kommer.. de er 3 stykker. Det er en hel familie som skal ivaretas i dette huset.  

Kaffe. Både til meg og dagvaktene.  Jeg forteller at de "siste 18" har vært urolige -smerter, angst, fortvilelse motivasjonssvikt.... og noe som kan kalles et hjelpeløst aggressjonsanfall  -og med påfølgende opplevelse av ydmykelse og enda mer fortvilelse. Men det har vært smil,humor,mot og vilje..  Næring via sonde er gjennomført. Katetrisering  med antall ml behørig notert. Drikkelisten er fullført -med langsom tid og en grenseløs tålmodighet fra han som ligger der i sengen. Et halvskift av sengetøy ble det også på tidlignatta. Smertestillende har bivirkninger som kvalme.. 

 

Jeg har 3 dager fri.  Det hjelper på når en har lang-rund-turnus. 

Folk spør jo gjerne heter-gammel-jobber du med du...?   Hmmmm... Det er her manglende humor fra min side, så klart, kommer tydelig inn i bildet. 

Jeg kjenner ikke de som har tatt plass på nabobordet. De ser ut til å ha det hyggelig. Bra. 

Vi som er både venner og kollger på ulik måte har Cafe-treff. Det er tidligkveld. Det blir ingen all-night`er.. Orker ikke det,selv om et er veldig trivelig og et skikkelig boost å komme unna jobben en stund. Men jeg vil sove også. Jeg leser ikke så mye som jeg ønsker å gjøre lenger. Det blir mest fag. Jeg ser TV. Nyheter. Dokumentarer om nær sagt hva som helst. Og film . For underholdningens skyld. Flukt . Så utenom det så sover jeg. 

En av de på nabobordet fanger opp ord som "Turnus" , "Medisin".  "Pleieplan".

Vi er i gang! 

Han kommer mer eller mindre flygende inn for landing blant oss. Han starter med følgene replikk :  " Er alle dere jentene sykehusfolk..?  "  -og uten å vente på svar tilføyer han "Stilig...!  Jeg har alltid ønsket meg en sånn der helsejente.. -de har jo så mye fin kunnskap... " Alt dette her med et stort guttegils og betydningsfulle blunk-blunk til kameratene ved nabobordet..  Denne guttungen som er minst 15-20 år yngere enn oss alle sammen har altså med et bredt glis omtalt oss som "alle dere jentene"... og deretter gjort "mye fin kunnskap" til noe som vi umiddelbart oppfatter som noe ekkelt.. og svært uønsket fra vår side. Ikke er han invitert over til vårt bord i utgangspunktet -men det er jo bare detaljer som kan kan arkiveres under "Gi Faen!" 

Så han har alltid ønsket seg "en sånn der helsejente" -og vi er jo flere samlet så da er det sikkert bare å velge den han vil ha da...?   

Flere av oss voksne kvinner som er godt utdannet og har evnen til å tenke i fullverdige objektive setninger gir beskjed om at vi ikke ønsker selskap -men at de alle må ha en trivelig kveld. 

Ikke bare er han overrasket over at "alle vi (helse) jentene" (som er ute alene...  !   Hæ..?! )   ikke  er interessert i hans utmerkede selskap og skarpe vidd.. -han er også bent ut sagt krenket over at vi tar oss slike uhyrlige friheter som å si Nei,takk..!! 

Det hele eskalerte til det som bare kan kalles en "episode". 

4-5 unggutter lot det hagle med kommentarer som "sykepleiersug"  (ingen av oss er sykepleiere... ) - en "frivillig (!!) arbeidsnatt"...  og min personlige favoritt. : Vi har jo selv valgt å bli helsejenter (der er det forbannede ordet igjen!!)  så vi kunne jo for faen stille opp...!!     Det skader ikke med litt sans for humor jenter,-dere får det litt festligere da...  -Den er jo i sannhet hysterisk morsom...!

I ville glødende helvette!! Er det mulig..??! 

Dette her er en guttjævel på ca 24, 5 år som helt uten blygsel omtaler kvinner som en ting det går an å ønske seg..  En "helsejente er vel en helsejente" i denne idiotens forestillingsverden ...  -og som blir som en motbydelig trumpete trollunge når han ikke får det som han anser som retten sin.... (?!!)   Hvor i svarte helvette har han lært dette her hen... ?  Er det flere i hans omgivelse som driver å "jazzer med gutta" -og dermed fører sånt svineri videre som om det skulle være en naturlig sjarmerende maskulin egenskap... ?  

 

Hmm... 

Det som er så ufattelig trist på sin egen måte  er at vi "helsejenter" faktisk stiller opp om han noen gang skulle ha behvov for hjelp til å spise en brødskive i små oppkuttede firkanter. Må ha assistanse for å få "vannet av blæra"  -ja, hjelp til å tisse...!   Eller kanskje det tragisk nok skulle dreie seg om full pleieplan en dag...  Såpevask på steder som ingen fungerende mann vil tenke på...  tørke oppkastet ut av fanget på ham om morgenen fordi smertene ga en forjævlig kvalmebølge..  Støtte ham rent fysisk når han skal gå de drøy 50meter til besøkstua når kameratene fra nabobordet kanskje.. bare kanskje! kommer en tur innom  -for de kan jo gå hjem etter en stund uansett ,selv om han ikke kan det... -   

 

Da kan det jo hende at han er genuint lykkelig over å ha fått det han alltid har ønsket seg...  En helsejente...   - og med litt sans for humor får han det jo litt festligere...! 

 

Faen!! 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

De Store lider...fælt!

Konkurranse.  Den er overalt . Alltid.  Alt hører til på den ene eller andre siden her i verden.. og det er klart at det er De Store som lider..fælt -og værst! 

Den sorten som har slitt seg gjennom en høyskole utdannelse med familiens penger og støtte i ryggen.. Tenk fra dag 1 startet lidelsen - Hvilke forventninger måtte ikke de nære omgivelser ha til suksess, ære og berømmelse..?  Tenke seg til å ha en hverdag som bare består av lesing, lab-øvelser , studiesamlinger og møte spenstige folk hver bidige helg!  Jeg kan ikke forstå at det kan være noe annet enn et jævla blodslit.. og det i hele 3 år!! Der en og annen av dem mektig uheldig kan det bli snakk om å holde ut med lidelsen i enda 6 mnd .. Grusomt!! 

Vi andre hadde ikke tid til  ta inn over oss all denne lidelsen og slitet deres. Vi var opptatt av å betale husleia til rett tid, passe på sånn at den deltidsjobben vi hadde tatt på oss ikke hadde arbeidstimer som kom i klinsj med ulike eksamensdager og feltstudier.. For ikke å snakke om at vi måtte handle inn alle suppeposene og pulverkaffen selv også, sånn at det holdt gjennom uka. Så det ble så dårlig tid til å reflektere over hvordan disse som bodde i famile-leid langtidsleid leilighet på 70 kvm hadde det i sin store fortvilelse... 

Hjemreiser organiserte vi i felleskap. Etter stafett-ideen..  vi ble med i etapper.. - De Store hadde jo et evig plag med å få taxien til å komme til rett tid så de rakk flyavgangen sin til andre siden av landet så de kunne få noen hardt tiltrengte dager i fred og ro fra mas,jag og bekymringer. Det er bare å beklage at vi andre ikke hadde vett nok til å bruke tiden som gikk med til milevis med etappe-kjøring til å tenke alvorlig over hvor krevende det måtte være å løpe til gate`n og bare kunne håpe at de ble hentet til rett tid i andre enden.

Så når den ene type lidelse nærmet seg slutten etter 3 lange fortvilte år med sentralvarme som jukset innimellom, og at det var sånn til tiltak å ta ut av oppvaskmaskinen - for ikke å glemme å sortere alt avfallet etter gourmet middager det tok en evighet å få på bordet.. Herregud -det er så mye disse her måtte holde ut med at jeg bent ut sagt skammer meg over å innrømme at jeg aldri egentlig tok inn hvor hardt de slet med hverdagens krav.. 

Det var nemlig sånn at vi andre hadde 4-5 timer mellom studie -og jobbøkter før vi skulle være på tur ut døra igjen  -og når det også må soves minst  2-3 timer også -enda et krav De Store måtte holde ut med -i minst 7 timer - det er helt uhørt,vet jeg!-  så ble det så dårlig tid til å se og anerkjenne at det finnes noe der ute som har det så ufattelig fælt når de må ta ansvar for å få slått ihjel alle døgnets timer.

 

-og når så Fast Jobb skulle deles ut - for de ble delt ut rundhåndet av de som selv visste hvor slitsomt et er å tilhøre klassen De Store Som Lider..  ble det jo et himla liv når de faktisk også ble gitt sjansen til å tilpasse sine egne arbeidstider..  Det må ha vært et ufattelig sjokk å bli pålagt en slik plikt...! Et ansvar  som tynger så tungt at vi andre må ta unna noe av den enorme belastningen det er for dem...  Det har gjort at jeg nå bruker litt tid på å tenke på hvor sykdomsfremkallende til ville ha vært for De Store om vi andre ikke hadde tatt unna alle "disse små,men uhyre viktige oppgavene" for dem.. sånn at de slipper å oppleve at det er smulene som ligger igjen som leder de på villspor...  

 

De Store har da i all sannhet nok å slite med...! 

 

 

 

 

Gullfiskhukommelse i kuken

Jeg har en greie med kroppen. Beklageligvis. For greia er den at hvis jeg ikke opprettholder visse aktiviteter, blir jeg knallstiv og dritvond med betente muskler når jeg igjen opptar den aktiviteten. Dette gjelder også aktiviteter som ikke har noe med trening å gjøre. Som sex.

Jeg er såpass opp i åra at ungdom med nyvekka sexdrift vil tro at sexlivet mitt har vært over i mange år, så gammal er jeg. Jeg trodde nemlig da jeg ung og kåt, at gæmlisers sexliv var over etter fylte trettifem. Som singel kan man velge hvem man vil, men det er så forjævlig få å velge mellom. For jeg liker egentlig ikke engangsforhold, det fungerer best når partneren er litt kjent med mine ønsker, krav og behov. Også utafor senga. Og det er mulig jeg har blitt i kaldeste laget, men jeg er for det første ikke interessert i å ha noen som helst kontakt utafor senga. Jeg er heller ikke interessert i griseprat på pm, hvis jeg ikke skal bruke det som oppvarming dagen før eller samme dag som ting skal skje etter avtale.

Hva i helvete er det som er så jævla vanskelig med å forstå den siste setninga? Hva ER problemet? Hva faen er det som er så vrient med å holde grisepratet UNNA når det ikke er på oppfordring fra meg, slik jeg har forklart tidligere? Skrev jeg ikke norsk den gangen? Var det urdu? Hebraisk? Jævla kinesisk?

Jeg trodde faktisk at hintet var tatt denne gangen. Det var lenge siden sist, og midt i denne av-perioden (av forskjellige årsaker, helst fordi han har avleggere som ødela flere ganger for de planene vi hadde, jævla unger) dukka det opp en grisemelding. Jeg venta, stålsatte meg, hater å si fra, kanskje ble han sur og kutta kontakten og jeg tenkte faktisk "ja vel, så får han heller kutte, så driter jeg i å møte noen - jeg har batteri" - så kom meldinga i retur som viste en beklagelse, og at han selvfølgelig ville ta hensyn til at jeg ikke ble tent av slikt prat utenom når det skulle bli no' på oss.

Så passa det seg at han var alene hjemme, unga ute av hus. Jeg, faktisk, tar ikke imot ham hjemme. Det er mitt fristed, min hule, mitt Hjem og jeg vil ha det i fred for knullevenner. Det betyr at jeg må kjøre dit, og det gjorde jeg i går kveld. Det var lenge siden sist, så jeg visste at det kom til å bli en tøff dag fysisk i dag, noe jeg ikke tok feil i. Våkna med knirkete kropp, betente muskler og stiv og øm og lemster og... Dagen gikk, kvelden kom, så kom en melding. Grei nok at han spurte hvordan formen var. Jeg svarte som sant var, slik jeg er vant til, at jeg hadde det slik og sånn. Ingen hint om kåtprat. Og så renner det tilbake en "jeg blir så kåt når jeg er inni deg" og "så deilig å..." Jeg trykka vekk meldinga. Orka ikke lese. Orka ikke svare. Orka ikke. orkaikkeorkaikkeorkerorkerorkerIKKEEEEEEEE

Hvis det skal være så forpult vanskelig å dressere en fyr til å ta de hensyn som trengs for at jeg skal ha det bra også INNIMELLOM knulleøktene, så kjører jeg heller batteri resten av livet, for denne irritasjonen, gutten min, er du IKKE verd! INGEN mannfolk er verd det.

Det er ikke verdt det...

Relasjoner. Det er så mange ulike av sorten der ute. Noen av dem er kjent for nesten alle...    Foreldre-barn. Søster-søster- Bror-søster. Bror-bror..  Så har vi venner. Noen er de som vi snakker med over en kopp kaffe sånn en gang i mellom i en krevende og av og til utmattende hverdag. Andre er nærmere. Så er det noen av oss som har vært så ufattelig heldig å ha funnet en twin.. en søster på alle måter -unntatt i blodet!  En gave som skal og må ivaretas,vernes og gis rom...  

 

Så er det denne evige relasjonen som alle snakker om,vil ha og søker etter .. men som de fleste ikke makter med å forstå eller bevare.  Dette med å finne den ene. Denne ene som skal forstå alt, respektere, og glede seg med oss i alt .. La meg fortelle en sannhet (og for min del) : Han finnes ikke!  Det er et eventyr fra start til slutt..  Juks og Bedrag A/S! 

Han som var der i "friendzone" i alle dager.. og som til slutt innrømte at det var fordi han hadde et håp om at du skulle se lyset ..og innse at du brydde deg om ham som mann..  -Nei. En venn er en venn. Det skjer ikke.  

Så er det han som alltid er der når noe skjer..   Han som ikke har dame,men mange forbindelser. Det kan være vennesamling på den lokale pub`en. Kinokveld. Pizza og hjemmekveld. Hva som helst. Han som har en ide om at det kan jo hende at det store skjer en gang..  Han som bare tar med det han vil ha over hele linja, og som er forsvunnet som dugg for solen når det mer krevende ting som skjer.. Hendelser som krever engasjement og en innsats..

Så er det han som har det "så vanskelig hjemme"... Han som har holdt ut under fæle forhold i lange tider.  Hvor fælt kan det være når en voksen mann er i gang med å "holde ut" på det 22andre året..?  Ikke fortelle meg at et vettig menneske ikke hadde tatt grep for lenge siden om det hadde vært bare halvnære det helvetet som beskrives..  

Vi må heller ikke glemme han Ingen-Forpliktelser-Fyren.. Han som har det helt klart hva han vil ha : En kvinne som gjør ting sjøl, tar ansvar og ikke maser om at i ett banka kjør..og som er høy-seksuell, så klart!  -Og når han så blir tilbudt alt dette så får han hetta -for det ble jo rene forhåndsbestillingen, ikke sant..?  Stå klar på kommando.. nei, det blir jo for mye for et skjørt manne-ego må vite.. 

Han med engasjement, humor og kjærlighet.. Det er så jeg vi le ... Det fungerer bare så lenge damen vet å tilpasse seg det han anser som de faktiske forhold: Sine egne behov.. og når så det ikke skjer  -det jo så rart med det i en noenlunde moderne verden- så er det hele en sak om " hadde du (virkelig) vært glad i meg så hadde du skjønt hvor viktig denne 2 ukers turen med gutta er for meg..  - Hadde du (virkelig) vært glad i meg hadde du forstått at det er riktig at du pakker ned hele livet ditt og flytter nært innpå 60 mil til et sted du aldri har vært for å gjøre det bedre ..for oss begge...!  Nei,takk... 

Og så har vi han bare-oss-to... Han som mener at "gamle" venner, famile, jobb, interesser og vaner ikke er viktige lenger -for de kommer jo sånn i veien for han-er -nr1 -i -alt-i-hele-verden-hele-tiden...  Gudh.. fri og bevare meg vel.. Orker ikke tanken! 

 

Det er helt sikkert flere varianter der ute..  og jeg har ikke interesse av noe av dem... 

Kort sagt : Det er ikke verdt det! 

 

 

 

 

 

 

 

Sliten

Så sliten. Av å være sint. Sliten av å være rasende. Men enda mer sliten av det som gjør meg sint og rasende. Forbanna sliten av å være forbanna. Og sliten av det som hele tia sender driten i min retning så jeg må reagere med å bli sint. Blir jeg ikke sint, gir jeg opp.

Jeg kommer aldri til å gi opp. Men jeg kommer til å innrømme flere ganger at jeg er sliten. For det er en del av å være rasende. Raseriet er utløp for fortvilelsen og en del av styrken i å overleve. Å bli sliten er en del av overtrykket som gang på gang på gang bygges opp.

Det er så faens enkelt for andre. Flaks er noen født med, og de berømmelige gullhårene i ræva. Og imens må andre - jeg - slite ræva av meg uten gullhår, for å overleve og håpe at det blir igjen litt til å også leve. Lever jeg ikke, overlever jeg ikke. Prioriteringer. Må ta meg råd til...

De som kommer med slike utsagn, vet ikke hva de snakker om. Putene de har fått sydd fast under armene sine, stenger for innstikten om hvordan vanlige folk faktisk må bite tenna sammen mens de blir rasende og slitne. Og slike utsagn gjør meg også rasende. Og så sliten. Det er de som kan kvæles av sølvbestikket sitt, eller leve mitt liv i to måneder og se hvor mye de har igjen til "å spare til sikkerhetsbuffer" når måneden er omme og lønna skal komme inn for å gjøre at jeg overlever igjen.

Jeg nekter å flyte gjennom livet med øynene lukket og hodet bøyd. Nekter. Nekter å visne vekk og la meg kue av A4 og 9-16-arbeid. Skal jeg dø, skal det ikke være ved å visne langsomt og forsvinne. Nei, ikke slik. Aldri. Så da er det vel et valg, da. Å leve med hodet høyt hevet, kjempe, få motgang, velge vanskeligste utvei, bli rasende... og sliten.

Livet har vist meg at det ikke er rettferdig. Når jeg møter Karma, skal jeg slå inn tenna på driten.

Ikke bra nok... enda en gang.

Det går til helvette. Såpass er klart. Det er ikke det som er problemet. Det er som en klok sjel sa : det er tiden in between som er så jævlig å måtte håndtere hver forbannede uke-og dag! 

 

Fra dag en har beskjeden vært klar. Det er alltid noen der ute som er bedre.. på alle måter. Ja. Vet det. Noen er smartere. Andre er sterkere. Så finnes det de som er smellvakre om ikke annet. -og så er det bestandig minst en som har både sølvskje stappa ned i halsen og gullhår i rævva -samtidig!  - Det å ikke lykkes bestandig.. nei, jeg har da lært egenansvar og arbeidsmoral.  Men at jeg aldri skal være bra nok..?  DEN er verre å ta inn.. og prøve å leve med.  

Vært snill jente. Vist respekt for folk,fe,lover og regler. Hver dag hele året! -og det jeg har fått jeg for det er grisebank på alle måter. 

"Aldri gi opp. Legg inn litt ekstra"  Det er i all sannhet noe jævla pisspreik!  Det hjelper ikke på annet enn at det gir andre en mulighet til å tråkke en rett ned -og det gjør de også. 

Det viktigste er en jobb som er stabil. Før hadde jeg en fix ide om at jeg ønsket meg en jobb som var vettig-og kanskje også litt trivelig innimellom . Den vrangforestilligen døde for omtrent 250 tusen kroner og 15 år med 3 dobbelt-vikar-løp siden ...  Nå er det sånn at jeg leter etter en jobb som kan hjelpe meg med å få betalt husleia til rett tid -og muligens gi såpass overskudd at jeg kan få med en 90 minutters musikkopplevelse av og til. -Og om ikke jobben knivdreper meg, slår meg ihjel eller gjør meg til skade-invlid sånn de neste 4-5 årene er det noe som gleder på sitt vis. 

"Dette ordner seg..  bare litt til nå så..  "  Tror ikke på det lenger.  Jeg gjorde det . Dumskap,selvsagt.  Det å få det til -  fast jobb, naboer de kan krangle med, og en veranda som de kan fordømme alle som ikke er like heldige som de selv fra - det er de som ikke har gjort noe ekstra noen gang. For alt ordner seg jo for folk som gir faen, kommer med halvsannheter og lar andre gjøre møkkajobbene for dem.. for sånt er jo deres forbannede rett.  

Utdannelsen min er ikke verdt noe som helst. -og det ble ikke bedre av videreutdanning heller. Det eneste jeg endte opp med mer av er gjeld...   For det er jo sånn at omstendigheter forandrer seg -hele tiden.  Målstreken  blir stadig flyttet litt lenger fram..  Så jeg er ikke bra nok denne gangen heller.  

Øver på å si det for meg selv. Ikke bra nok. Ikke bra nok enda en gang. Ikke bra nok- noen gang.  Det er faktisk med på å verne meg mot enda mer fortvilelse, og bittert skuffede tårer. Det bare ER sånn. I seg selv så gjør det at forventninger, det der jævla falske håpet og ønsker ikke lenger kan knuses. For det er ikke der. Det finnes ikke mer. 

Minimum. Ok - jeg skal gjøre det jeg MÅ. -og når MÅ- kontoen er tom skal jeg gjøre det som åpenbart er suksessoppskriften. La andre ta saken for meg.  -og med det som det ser ut til at så mange slabbedasker, døgenikter og sytkopper har så mye av kanskje kommer til meg :Flaks!!  Ren,dum flaks! -og skulle det skje -jeg holder ikke pusten!- skal jeg bruke den til å ta med meg en eller annen jævel i fallet.. for like forbannet så skal jeg jo hele veien ned..   -og noe skal en jo bruke flaksen til! 

 

Dager som skulle vært avlyst..!

Det er 365 dager i et år. Ingen overraskelse. Vi vet alle det kommer dager som har navn i tillegg til man, tirs, ons...  Advent. Søndag. Den første av 4.  Denne tiden er faktisk ikke om Julen som høytid. Nei, det er om den mangeårige planen om å komme unna Julen som høytid. Mørkt. Regnfullt. Surt. Så på denne tiden her var planen i full gang med å finne en dato for flukten.. 

De fleste gangene lyktes det å komme unna turnus, snø, glattis og nå-SKAL-vi- ha-det-så-koselig dere.. regimet.  Til hva da?   Vel,en snittemp på 22 grader på dagtid. Under 10 grader på kvelden.. men alt er bedre enn -20 og klementiner og kakao på tvang , ikke sant..?  Nei,det er ikke det.. faktisk! 

Jeg fikk et klart varsel om hvordan Jule-flukt ferien ville bli allerede ved boarding...   En liten "fly-flaske" med rødvin til maten.. og så kaffe og cognac.  Javel,så langt er det vel ok tenker de fleste.  Hmmm.. som enda enn ikke-overraskelse så stoppet det ikke der. Nå kom det vedtatte programmet for Juledagene.. og jeg som i realiteten bare fikk være med om jeg gjorde alt riktig hadde ikke store valget - vi var 10 tusen fot oppe i lufta.. og var i ferd med å krysse sør-øst Sverige på tur videre sør og østover..  Når vi kommer fram så venter "Hesten"-gjengen på oss..  - Herregud!  Vi er fremme en gang rundt kl 01:30 i natt!! -og førte post på programmet er å møte opp for å henge med en gjeng som tilsammen har en promille på ca 40...  og så når den veldig lyse morgen kommer er det såvidt jeg har tid til å sove et par timer før det er tid for å komme seg i dusjen og få på seg tøy som passer til et før-julstreff med en tilsvarende gjeng som har "laget en flott dag for oss"... jah.. !  Akevitt til frokost.? Nei,takk!  Jeg er helt surrete.. jeg har ikke fått pakket ut av kofferten min enda.. Nabo`n kom jo over dørstokken 3 sekunder etter at vi kom inn døra som fremdeles sto på vid vegg - det blir gjerne sånn når 3 kofferter, 2 bagger og dressposer skal dras med inn...  "Der er dere-endelig, -vi har ventet på dere!"   Med tilhørende drikke som de har åpenbart har smakt på en god stund før vår ankomst.. -og mitt reisefølge er ikke av den sorten som er vanskelig å be  på dette området. - At han ellers ikke hadde så mye energi og interesse for annet hører også med til saken...

Jeg holder meg til kaffe. Og fruktjuice.. Jeg er jo så kjedelig. Promillen stiger- raskt rundt bordet. Herregud, de har det så festlig.. og det er jo bare jeg som er sur og vrang som ikke kan se at voksne mennesker må kunne slippe seg løs en gang i mellom..   I nært innpå 24 timer i strekk?!  

Så kommer nedturen. Hangover. Trøtt. Irritabel. Og den avtalen om å møtes til kaffe og et stykke julekake i solen (!) ved havet må dessverre  gå ut for hans del.. formen er jo så dårlig.  Men jeg må love å hilse... 

Kaffe & Kake- treff ved havet. En ydmykelse fra start til slutt. Blikk veksles. Jeg hører sympatierklæringer om at dette her kan da ikke være særlig hyggelig for meg..  - Vi hadde håpet å treffe ham.. han er jo så sjarmerende og humørfylt.. - Jah -spesielt da jeg gikk fra leiligheten for å oppfylle de avtaler han hadde gjort -og så brutt, var han i et helt spesielt humør...

De virkelige berømte Juledagene kommer. 

Julaften som det ble bestemt at vi ikke orket hjemme med  alskens rennsel, matlaging, gaver, selskapeligheter og samlinger med de som faktisk er familie og venner - blir heller erstattet med høy partyfaktor i tillegg til rennsel, matlaging,gaver...  og drikke. Masse drikke. -Og selvsagt starter dette her på terrassen i hans leilighet. ja, jeg må være klar over at det er hans leilighet.. det blir ikke sagt -nei,så klart ikke - det finnes da mer virkningsfulle måter å få gitt beskjed på.  Jeg går på glassbrått. Det er intet mindre enn 11 stykker som camper på terrassen..  Hele min slekt består av 9 mennesker!!  -og alle er i et strålende humør. De vandrer rundt i leiligheten som det passer dem.. forsyner seg i kjøleskapet... Spør meg henslengt om hvor er det Han oppevarer sånn og sånn..?  Jeg må ha... ! Kan du finne fram ...?  Jeg løper som et ekorn!

Er du i dårlig form eller?!  Spørsmålet smeller fra et menneske jeg knapt nok kjenner.. og som jeg instinktivt føler en antipati i mot..  Prototypen på middelaldrende verdensmester i absolutt alt -også i sin egen tro på at han er uimotståelig sjarmernde for alle "små søte kvinner"... Han sa faktisk det!  Han stirret på meg og sa: Det er ikke farlig å feire Jul når man er omgitt av så mange "små søte kvinner" -han prøvde også iherdig å lykkes med å styrke meg sånn tilfeldig over baken gjentatte ganger.. -Da jeg til slutt sa i fra om jeg ikke fant det det aller minste underholdende og at jeg kom til å slite av ham armen å slå ham i hjel med den om han la hånd på meg -ble han ikke bare irritert, men også krenket over at jeg ikke hadde humor!  Det er jo bent ut sagt synd på huleboeren ...

Faen. Det er 12 dager til med dette helvettet her...  Jeg orker ikke!! 

Dagene går. Jeg har meldt meg ut. Jeg vil ikke være med på dette her.  Det som skulle være en velfortjent juleferie etter å ha jobba ræva av seg er blitt et fyllekalas av dimensjoner..  Det er ikke første gangen. Det er bare årstiden som er annerledes. 

Så er det Ham. Denne mannen som jeg var gift med.  En som utad er smilende, sjarmrende, velkledd,sosial og sjenerøs.. Den perfekte vert! 

Han har en humor som kan få folk til å le seg skakk. Det gjorde jeg også -tidligere. Det er når man smeller inn i den andre siden av den humoren at det hele ikke fullt så morsomt lenger.. -og jeg hadde sett faresignalene lenge. Oversett dem hadde jeg også gjort. Det meste av tiden. 

Det slutter nå! 

-Skal du ha på det der..?  

Ja, jeg hadde jo tenkt det...  men det er vel ikke riktig det da.. 

Det var ikke det at ikke var pent nok, eller bra nok fikk jeg vite -men det ble kanskje litt feil -for det kunne jo hende at vi "skulle videre et sted i kvelden"...   Hja.. det kan jo hende det... 

Jeg velger noe annet. Svart jeans, en topp og en blazer.  Noen smykker og make-up.   Avgårde.  Det var jo bare middag.. og det er jo alltids kjentfolk å treffe. Jeg vet.. 

Middagen ble et selskap. Jeg betalte som vanlig min egen regning. Han betalte sin (faen..det skulle bare mangle!) og nabodamen sin. -og bar-regningen. Drosjen kommer.  De er i veldig godt humør..

Jeg er i ferd med å plukke opp vesken min og legge blazeren over armen og skal til å gå...  - Du har glemt å betale Cosmo`n i din!   Faen. det er sant. Bareieren er en vennlig sjel,så det ordner seg...   De 3-4 andre går til den ventende drosjen. Jeg får ordnet opp med Cosmo-saken. 76 kroner.  - Skal vi bare dra eller..?  Kommer du etter oss snart...?  

Jeg eksploderer!   Så faen om dere drar noe sted! Jeg skal være med i den drosjen sammen dere!! Det er mørkt, og jeg drar ikke noe sted alene i dette landet her!! 

Det er en sjokkert stillhet som legger seg.. 

Så blir det fiendtlig.. stille, men fiendtlig. Jeg orker ikke annet enn å dra til leiligheten. De andre får gjøre som de vil.. det gjør de jo uansett. 

Natt.. 

Jeg hører Han kommer veien og felles-hagen og bassenget.  Skuldrene trekker jeg opp til ørene.. jeg puster dypt et par ganger. Det er enten eller... 

Han er full!  og i et på-vippen humør..  Dette her kan jo bli mildt sagt spennende! 

Noen forsiktige kommentarer, et prøvende smil..  et svar som ikke passet. 

DET ER FAEN MEG NOE GALT OPPI HODET PÅ DEG..!!! 

..Ja, det er alltid det når han har blitt fylle-monster.  Når han snakker i bare halve setninger. Glemmer hva han har sagt -og hva han skulle si... - Påstår at jeg har begynt å snakke om ting som jeg ikke har nevnt med et ord...  Blir sint når jeg spør hva han mener- for han svarer jo bare på det jeg spurte om svarte faen!!  Nei.han gjør ikke det.. han surrer. Alvorlig! 

 

Hjemturen ble heller anstrengt. Det var det lenge etterpå... - Helt til jeg igjen startet med å overse faresignaler og fakta. 

 

Helt til neste gang.. 

-og neste gang. Da hjemme. Og edru. De er ikke en god ting på noen måte...

 

Våren kom med slutten.  Det var på høy tid.  Ikke enkelt. -men på høy tid. 

Nå er det høytid snart igjen. Denne gangen har jeg den alene. 

Med familie. Venner.  -og uten å gå på glassbrått!! 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg oppdrar ikke en 54 år gammal fjortis!

Opptrer jeg på en måte som lurer mannfolk? Er jeg ikke ærlig, er jeg ikke meg selv? Viser jeg ikke klart hvem og hva jeg er, og hva jeg ønsker? Eller er det bare så jævlig irriterende enkelt som at mannfolk driter i hvem og hva jeg her, så lenge de selv legger opp sin egen mening om tingenes tilstand, så det er enklest for de enkle hodene deres å handle ut ifra sine ønsker? Hva mine ønsker måtte være, drukner jo i deres oppfatning av meg, samme hva den måtte være.

Jeg er så jævla dritlei.

Jeg har en som er forbanna god oralt. Man blir lei av å bruke batteri og selv om stillingene på denne fyssakken kan være slitsomme, så er det orale så jævlig på topp. Men hvor mye skal jeg egentlig grave ned av meg selv for å lukke øynene for idioti? Jeg får flashback, for dette har skjedd før. En fyr som trodde at han og jeg var like, fordi han visste hva slags sexliv jeg og eksen hadde hatt (han visste ikke at jeg var manipulert og mentalt nedbrudd i den tiden) og visste hva jeg jobba med (hva jeg skriver for å betale regningene skal han drite i, for jeg er stolt av å betale regningene selv om jeg er så føkka lei av det jeg må skrive for å betale regningene). Han var hellig overbevist om at jeg var like kinky som ham. Det var vi ikke, selv om vi drev på sammen i en hektisk og mentalt oppføkka periode av livet mitt. Jeg kom til sans og samling, kutta kontakten og fremdeles får jeg tekstmelding hvor han ønsker godt nyttår... Du sender faen ikke tekstmelding og ønsker godt nyttår uten at du har en baktanke når du har DEN fortiden, gutt. Jeg vet hva du er ute etter. Hold KJEFT, FOR FAEN. og la meg være i fred, for vi er IKKE like. Jeg kommer aldri til å bli så skrudd som deg. Og nå skjønner jeg at jeg aldri kommer til å møte et mannfolk som vil forstå meg, heller. For jeg er forhåndsdømt. For evig og alltid.

Nåtidens fuckfriend. Toppers oral. Men jeg har prøvd å si fra en gang før. Det tenner meg ikke med griseprat. Medmindre det ikke er rett før vi skal treffes og jeg kan bruke det som  oppvarming, er jeg totalt uinteressert i sexting og griseprat på pm. Så hva mener en mann på 54 år med å sende en grisepratmelding på formiddagen en fredag, uten å i det hele tatt lodde stemninga på forhånd?

Har jeg gitt signaler om at det er greit? Har jeg IKKE svart med en armlengdes avstand før? Eller er du så jævla dum at du ikke har sett signalene og glemt hva jeg har skrevet til deg før? Dette er avtennende. "Jeg husker hvordan det høres ut når jeg trykker meg inn i deg og du er så våt at..." GI FAEN; MANN!!!

Hvor mye verd er god sex? Jeg har savna god oralt hele livet, men hvor mye er det verd å dempe seg selv og igjen gå på akkord med andre, for å få det man ønsker seg? Er det virkelig verd den følelsen det gir meg å få slike private meldinger? Er han så god?

Nei. I kveld er han ikke verd det. Og jeg er så føkka lei av at mannfolk antar at jeg er slik og slik, bare fordi jeg har skrevd for dem når jeg var kåt, som om det skulle sette meg i en spesiell bås at jeg nyter sex når jeg har lyst? For jeg er ikke som deg. Vi to er ikke like. Jeg liker ikke griseprat utafor tidsperspektivet oppvarming. Faktisk er jeg ganske langt unna akkurat det nivået, og det er totalt avtennende at en som er over 50 år finner det naturlig å sende uoppfordra en slik melding på en fredags formiddag.

Jeg er så lei av dumme menn... En vibrator har ikke IQ men den er faen meg mer tolerant og smart enn de fleste mannfolk jeg har  vært i kontakt med de siste fem jævla årene!!!!!

Det er ikke sånn det virker!

Vilje til forståelse.  Aksept.  Avtaler. Regler. Sånne som gjelder over hele linja.  

Helt til  antagelser og berettigelse for noen til å tro at det gjelder alle- unnatatt dem selv! 

Den feilen å tro at vi er unntaket på den ene eller andre måten har vel mange av oss gjort.. og så har konsekvensen av det kommet kjapt. -og med litt vett så har vi forstått at dette her er mine egen feil. Beskjeden var klar fra dag 1.. og det er jeg selv som har gått over grenser . Dit kan det vel strekkes til å kalles "ok". Alle gjør vi feil. Men den samme feilen flere ganger... på ulike måter - for å få viljen sin..? Nei. Det er ikke sånn det virker. 

Det kalles manipulasjon. Utidig påvirkning. Press. 

De skaper ikke annet enn alvorlig skepsis. Ja, også bent frem sagt motvilje hos meg. Holde igjen på kontakt. Smil. Tilbakemeldinger. Glede .Deltagelse. Svare med et par  emojer uansett hva noen prøver å dele , fortelle om -for å signalisere at  jeg "du gjør selvsagt som du vil,men jeg behøver ikke like det". Sant det!  Det som er feil her - alvorlig feil - er at den delen med at "behøver ikke like det" skal holdes stille. Det er ikke en del av den avtalen og reglene som fortsatt er den samme som fra dag  1. Faen.   Jeg orker ikke sånn. 

Vær trumpete og grinete i stillhet. Om det ikke går an så gjør det i alle fall alene. Jeg orker ikke holde sånt med selskap. Jeg har en hverdag og et liv å leve!

Møte venner. Kvinner og menn. Vennskap er gull.  Jeg finner meg ikke at andre skal regulere eller bestemme innholdet i noen av mine vennskap. Det greier jeg utmerket godt selv! Tusen takk! 

Jeg har venner som er like ulike som det er flotte på hver sin måte. En er blitt en søster. Hun er der bestandig. Noen ganger på større avstand. Hun er skrudd sammen sånn. Det er ikke alltid jeg forstår hvorfor og hvordan . Men jeg aksepterer at sånn er det!   Jeg sender et "pling" for å være sikker på at ting virker.. og at hun vet at jeg er her når "hun er tilbake".  En forbindelse for livet. 

Ellers har jeg venner i alle fasonger og varianter. En er  litt akademiske og vurderende i sitt forhold til hverdag og livet. En annen er en mer engstelig sjel. Så har vi den sprettne  og veldig sosialt aktive.    Felles for dem alle er at selv om de ikke vet alt om hvordan ting er og skal være.. så er det helt på det rene med "Hvordan Det Ikke Virker".. På den måten har vi fra dag 1 ryddet unna mange kjedelige episoder og misforståelser. ..

 

Så er det den enes om ikke ser vettet i dette her. Har dobbel opp. Det beste fra begge verdener . Har prøvd livet på god og vondt.  Har gjort egne valg. Fått presentert Reglene og Avtalen som alle andre. Et par korreksjoner er også gitt. Fordi det har vært nødvendig. 2 ganger. Orker ikke en 3dje gang..  

Jeg skilte meg fra kontroll, og reguleringer pakket inn i smilefjes og søte små ønsker. 

Unntatt fra reglene og avtalen? 

Nei. Det er ikke sånn det virker! 

 

Raseri

Du vil ikke ned i det mørket jeg er. Du skal ikke ned hit. For du kjenner ikke mørket. Det gjør jeg. Jeg takler mørket. Takler det alene. Jeg kan ikke takle det om jeg må takle en ekstra. Det er mitt mørke og jeg kjenner det, noen ganger kan jeg til og med ønske det velkommen. Når det skjer, er input fra omverdenen forstyrrende. Jeg må til og med sperre ute tanker om at jeg kanskje sårer de jeg sperrer ute for å takle mørket på mitt vis. For hvis jeg ikke sperrer ute de tankene, kan det hende at jeg ikke takler mørket like bra.

Jeg tror vi alle har et mørke inni oss. Ikke alle er klar over det. Men de som er klar over det, takler det mye bedre enn de som fortrenger det i frykt. Jeg er ikke redd mørket mitt. Jeg er mye mer redd for hva som kan skje om jeg fortrenger det, forskyver det, om jeg snur ryggen til det og ikke lar det få slippe ut av og til. For dette mørket er en del av meg og jeg må lære meg å takle det, og jeg har lært det på et vis. Men mørket har også sitt eget liv og når det vokser over meg, må jeg stenge ting ute - og med ting mener jeg også andre.

Det er styrke i å være alene. Den som ikke er sterk nok, aner ikke hva jeg snakker om. Men å være alene er en enorm styrke i seg selv, og den som har funnet den styrken, vil aldri søke tilbake til noe annet.

Jeg er ikke alene selv om jeg er alene. Når jeg selv velger det, trekker jeg inn den jeg trenger. Og det verker av og til i meg at jeg helst trenger ensomheten når de mørke stundene omfavner. Dårlig samvittighet, jeg skulle ha trengt henne mer i slike stunder, men slik er ikke sjelen min bygget, eller slik har den ikke blitt utviklet etter flere år med lærdom. Det har vært alt for mange som dro, som sviktet, som forlot, og midt i all draingen, svikene og forlatingen så kjente jeg gang på gang at jeg var sterket alene, sterkest innesluttet - det har jeg egentlig alltid vært, for når betro jeg meg til de jeg hadde som mine nærmeste?

Aldri.

Ingen kjenner meg slik som hun gjør. Ingen. Og derfor tror jeg også at jeg kan være meg selv i de mørke stundene, og lukke henne ut når jeg må lukke verden ut, for hun er en del av verden selv om hun alltid henger igjen i ytterkanten hvor ingen andre henger. For jeg tror at hun vil være den eneste i hele denne jævlige verdenen som kan ha en unse av forståelse når jeg føler jeg snur ryggen til for å hente styrke der jeg trenger å hente den. Jeg må bare lære meg å ikke føle det som et svik når jeg lukker meg inn i meg selv og søker det jeg trenger uten å trenge andre. For bare det at hun ikke presser der andre ville ha rent meg ned, er nok til å gi meg det pusterom, den stillhet, den egoroen jeg trenger.

Ingen kjenner meg som hun gjør. Men jeg kjenner fremdeles ikke meg selv. Det var en stund jeg kjente meg selv så lite at jeg ikke engang visste om jeg likte meg selv. I dag liker jeg det meste av meg. Men det er ting jeg gjerne skulle ha forandret på - men ikke mørket. Mørket vil jeg beholde. Og raseriet. For både mørket og raseriet er fremdeles en del av meg og jeg trenger begge deler. Mørket for å holde ut i forjævlighetens sammenbitte øyeblikk, og raseriet for å avreagere der jeg finner det, enten det er selvbygga slagsekk, musikk eller... eller blogginnlegg.

Å trenge noen er ikke alltid å ha dem tett innpå seg, Å trenge noen er også det å vite at behovet for å trekke seg inn i sneglehuset sitt og gjemme følehornene sine, er akseptert uten at det trengs å forstås. Jeg har vært så vant til å skjule akkurat det behovet hos meg, at det av og til føles farlig å avsløre at det faktisk er et behov å vite at hun er der selv om jeg ikke kommer til å kontakte henne før mørket har dratt sin vei...

Det er så mye, mye mer jeg kunne ha skrevet om dette, men jeg kjenner at en liten bølge med sinne er på vei inn fra bakhuet, så jeg skal gi meg nå. Jeg vil lære meg å beherske denne driten. Jeg er sterk nok til å overleve, da er jeg sterk nok til å ta imot enhver mental tsunami i alle former. Jeg må bare lære meg hvordan...

Hvordan kan en sjel ha så jævla mye kaos? Kanskje fordi denne sjela ikke var skapt for å bare holde seg på jorda...

Medsøstre, misforståelser og annet faenskap.

Medsøstre.  Fint ord.   Innholdet er uklart. Faens så uklart.  Det er sånn at så lenge "vi alle er venner" er jo alt ok..  hmm så er det sånn at medsøstre visstnok er alle kvinner - venner eller ikke..!  Det er her trøbbelet,misforståelser og annet faenskap starter .Det slutter ikke heller.  Kvinner konkurrerer  med og mot hverandre om alt. Det er er den største og viktigste grunnen til at menn har -og blir sittende med makta! 

"Enn å gjøre sånt mot en Medsøster..?! "  Jeg har hørt den utallige ganger i mange situasjoner og sammenhenger...   

Kvinner liker å pynte seg.  Tja, i større og mindre grad er det sikkert sannhet i det.  Hvorfor gjør kvinner det..? Pynte seg altså?   For å holde andre kvinner i sjakk -derfor!  Eller i verden er det menn som går på stas i fargerike drakter, og med ulike typer forestillinger som gjerne inneholder både sang og dans.. Ikke hos oss mennesker.  Medsøstre i alle fasonger,størrelser og farger har den samme tendensen. "Jeg er god nok som jeg er, verdifull og fortjener det beste" . Jah...    - og med klær,sko,make-up ,fornærmelser dyppet i sukkerlake og en hang til dramaeffekter som ellers bare finnes på teateret er leken i gang... ! 

Menn. Kvinners menn.  Av en eller annen grunn så er det sånn at det er andre kvinners ansvar å hjelpe medsøstre til å beholde sine menn.   For menn er jo som kjent enkle skapninger og de er ikke i stand til å si nei, finne veien hjem alene -eller på annen måte ta ansvar..  Herregudh..!  

Det er sånn i min verden at kvinner er venner -for meg. Bare venner.  Menn kan også selvsagt være venner. Det er fullt mulig.  Så er det sånn at jeg liker menn. Jeg er laget sånn fra naturens side.  Om denne mannen har en ring på fingeren eller ikke er ikke mitt ansvar. Det er hans!   Så jeg går etter den mannen jeg vil ha så hardt som motet mitt tilsier...  Jeg gjør ikke noe mot en medsøster. Det er en mann som velger å gjøre det han vil -enten det nå påvirker andre eller ikke...  

Jeg finner meg ikke i at kvinner legger skylden på andre kvinner for at mennene deres er ut på vandring.. Ikke tale om!! Ta saken der den hører hjemme... på felles adresse (om de har det...)  og uten at "den andre kvinnen" blir et et stykke drama.  Den fæle, aggressive dama som stjal...  -neih.. orker ikke skrive det en gang!    

."..en uskyldig flørt og din interesse er veldig hyggelig,men det stopper der". En helt klar og veldig grei beskjed.  Og alle  medsøstre jubler over at det faktisk finnes en mann som setter strek der det de mener det er nødvendig...   

".. Faen..! - dette her må aldri noen gang bli kjent.. men herregud så deilig!"   -og alle medsøstre iler til for å unnskylde denne stakkars hjelpeløse og lettpåvirkelige mannen som er helt uten skyld i at sex. -masse deilig sex foregikk!   

Han vinner uansett... - Dumme, dumme medsøstre! 

..og så mellom hver gang dette skjer så staser medsøstre seg opp.. Viser fram hvor vellykket der er.. -og vil presentere hvor godt og avslappet forhold de har til mannen sin.. sånn at alle medsøstre selvsagt kan beundre ham, flørte med ham og fortelle ham hvilken fantastisk mann han er..  men send ham hjem dit han hører til i god tid før han velge å gjøre noe som en medsøster vil få skylda for... 

 

Vær så snill -ikke dø!!

2016. Krigsåret.  Faen - jeg trenger ikke dette her!   Jeg er sint, redd og frustrert!    

Et jævla banka kjør med ufred, konflikter, hverdagsplag - og han som fant det for godt å kollapse i armene på meg ved hovedinngangen på et av byens mest kjente steder!   Jada, han valgte det ikke selv... ingen gjør det!  Men jeg valgte det ikke jeg heller!! Helvetteh..!   -og når det også må holdes skjult at akutthjelp må utføres når respirasjonen stanser er det bare et alternativ som er verrre.. Vær så snill ikke dø!!!  

113. Ambulanse.  

Så blir det travelt..  jeg aner ikke om pårørende varsles,så får det travelt med å pakke unna alt som kan fortelle at jeg har vært tilstede sammen med denne mannen utover vennskapets grenser..  -og jeg trenger hjelp,for jeg får ikke med meg alt uten at det vekker oppsikt.  For ikke å snakke om at jeg kan risikere et heller uønsket møte i lobby`en..   Jeg ringer det eneste mennesket jeg kan stole på... -og hun er der 27 minutter senere!   

 

Det går bra..  

Han kommer hjem der han bor.. 

Vi har kontakt..  Godt. 

Ting må skje. Stor aktivitet. Stress. Mas. Reising. Kaos... 

Et døgn senere: 

Formen er ikke så bra.. Hodepine. Kvalme.  -og det ene kneet er smertefullt.  Men han sier at han det er bedre enn før... -Noen ord om hverdagen. Han prøver å slappe av så godt det lar seg gjøre. 

Brått stille. Veldig stille.. Lenge. 

Så kommer det melding.   Faen!!  Jeg er nære ved å gråte. 

Dette her kan vise seg å bli for mye.... 

Vi får se...som med alt annet! 

Kryss i taket!!

Det er en ting som er sikkert - kan noe gå rake veien til helvette, så gjør det akkurat det!   - og denne gangen har en blandingsopplevelse brakt meg til det punktet at jeg ikke vet om jeg skal banne så det lyser ...eller le nærmest hysterisk! 

Enda en gang er det sånn her i verden at man ikke er bra nok. -og denne gangen er det profesjoner og byråkrater som ha gått i tottene på hverandre.. med det resultat at vi som bare er yrkesutdannet må ta smellen -som vanlig!   Akademikere er en helt egen sær rase.. også de som har høyskole utdanning i "å bry seg om andre.. " til en viss grense,så klart.. de er jo ikke dumme  arbeidere, må vite!! 

 

Jeg er en dum arbeider. Det har jeg vært lenge. Så altfor forbannet lenge.  -og når jeg også har gått i den tradisjonelle,slitne 1000-årige vær -snill-jente-fella er det ingen grenser for hvor ikke-bra-nok jeg er blitt...   Så jeg har brukt tid på å komme fram til en avgjørelse om at jeg må varsle om at jeg ikke orker -og ikke finner meg i dette her lenger. Så i dag gikk det en mail til sjefen.  Og her kommer Krysset I Taket : Sjefen ringte meg!!  Det er er egentlig verdt en offentlig uttalelse at det har skjedd. Et er en sjeldenhet at dette skjer for oss dumme arbeidere..  Kan det ha noe med saken å gjøre at jeg har strøket navnet mitt fra alle lister der det handler om "kan jobbe etter klokken 22..."  ?  For det er jo bare akademikere som fikk endret reglene fra 1. August i år - som er god nok til å gjøre det!   Men hva er det som skjer?  De vil ikke..?  Det passer ikke deres fine standard og betydningsfullhet?  For mye plikter og ansvar...?  Det samme jævla ansvaret og rettigheten de krevde å få før sommeren.. og som de fikk klemt i gjennom 1. August.. men som selvsagt ikke skulle ha virkning  før alle de suverene akademikere var ferdig med sin høyst velfortjente ferie...  Vi har da dumme arbeidere som kan gjøre jobben for oss fram til da..! , Og ja -jeg var en av de dumme arbeiderne som gjorde den jobben jeg nå ikke lenger er god nok til..   

Helt fram til i dag...?  

Sjefen ringte,forstår du... 

Jeg fikk starten på Teori & Praksis -forelesningen som jeg har hørt så mange ganger at den kjeder meg noe jævlig.. så jeg la den død!  Det er  ugyldige argumenter. Er disse tilbakeføringene av godkjent kompetanse vedtatt så ER de vedtatt. Er det sånn at en av disse suverene, følsomme akademikerne ikke føler for å gjøre denne jobben så skal de beordres til det! Det er deres egne FELLES krav i utgangspunktet - " Vi står samlet og sterk" er jo deres holdning.. - så la de leve med sine egne forbannede krav!!  Jeg som dum arbeider kan jo ikke på noen måte garantere at jeg etter 1 August -og vi er kommet til den langt fremskredne datoen 8 November 2016!! - får til å holde den gullstandarden som kreves i en "forsvarlig,kompetent og etisk riktig" utførelse av oppgavene.. lenger.. mitt bra-nok stempel ble trukket tilbake for flere oppgaver som var en selvfølge for meg og 1000-vis av andre dumme arbeidere i mangel mange år - Og jeg visstnok ikke til å stole på mer.. såfremt noen av de store ikke orker, ikke ser hensikten eller det ikke passer dem å gjøre oppgaven selv..  Åh,nei!! Den flyr ikke lenger!! Sånn er det bare.   

Jeg ga sjefen klar-melding-ut. Det er MIN autorisasjon som er i skuddlinjen om jeg skulle finne på å bevege meg inn på mitt tidligere kompetansefelt.. som via en fantasifull-reperasjons løsning ble kort og godt avlyst over natta.. Jeg kommer til å journalføre hver eneste lille hendelse som går utover mine nye "etablerte kompetanse områder" - så lenge de varer... -for en ting er sikkert -NÅR dette her går rett til helvette så skal minst en av disse suverne ,velsignede akademikere får være med meg ned i det dype fallet. Vær sikker!!  

Og sjefen..?  Han var så opptatt av at vi dumme arbeidere var blitt fratatt vår kompetanse ...og tillit fra systemet. Du verden, det  er jo rent for meget!  Helt til de store og ufeilbarlige igjen finner seg selv midt i fella.. og vi dumme arbeidere er de eneste som kan redde de fra katastrofen!  

Hva med pasienten..?   Ja, hva med pasientene..? De er da vel ikke noe annet enn et virkemiddel som kan brukes etter behov ..som stadig er i endring.  Det er ingen nyhet..  Men det er det bare vi dumme arbeidere som vet noe om.. og det er ikke noe å bry seg om.. Vi er ikke-gode-nok lenger,husker du vel! 

 

Oppfylle kontrakten min. Følge mine autorisasjonsplikter ned til den minste detalj.  Holde på folkeskikken.. -og så er jeg langt borte så fort jeg får muligheten!  

...så har de en dum arbeider mindre å plages med...

 

 

 

 

Et innblikk

Lykke. Studiolykke. Det var følelsen som vibrerte i Solvei mens hun sto med headset over ørene, kaffe i den store pumpekanna og mikrofon lagelig til foran seg. Det var ikke første gang hun sto foran en mikrofon i et intimt studio, eller en mikrofon i det hele tatt. Men det var første gang hun følte det så intimt som nå.

 

Bestisa hadde spurt om å få bli med. Solvei hadde fått dårlig samvittighet av å si nei, men det ville aldri fungere i en så intim situasjon, å ha tilhørere. Hun var ikke proff. Hun var amatør og å være i studio med stemmen så tett på ørene og så intimt forbundet med teknikeren ? i dette tilfellet Einar, var for henne mer intimt enn sex. Mye mer intimt.

 

Hun både elsket og hatet tonene da de ramlet ned fra ingenting og festet seg i hodet. Elsket dem fordi de var en del av henne i skapertrangen, men hatet dem fordi hun visste at det ville bety noen tusen ut av vinduet for å bli kvitt musikken i hodet. Og hva fikk hun igjen for det? Ikke inntekt via radio og TONO, i alle fall. I beste fall noe inntekt ved at venner lasta ned musikken når hun hadde fått den ut på Spotify, iTunes og andre streamingsteder, og etter hvert på Youtube når hun hadde fått laga en åndssløv video som hun kunne tjene reklamepenger på. Men på radio havna den ikke, for hun hadde ikke de rette kontaktene. Var ikke et eget studio. Hun var bare kunstner, bipolar light og elsket det hun fikk ut av hodet når hun hadde sjansen. Syv tusen gærninger kostet det henne denne gangen å stå foran mikrofonen med headset på ørene og synge harmonier med seg selv, men det var verd det. For å få ro i sjela. Fred. Dessuten hjalp det at teknikeren viste seg å være en fyr med sans for humor, harmonier og som hadde lest hennes ønsker og anvisninger via det drittenkle opptaket hun hadde sendt, og deretter levert henne et ferdig kompresultat som hun ikke hadde mange innvendingene til. Bare et par forslag, som fungerte som gull. Hun følte samhørighet. Fellesskap. De snakket samme språk: Musikk.

 

Hun var ikke så enkel å få på madrassen, tenkte Solvei og smilte mens hun satt og dinglet med føttene og ventet. Tredje stemme var lagt på, hun elsket å synge harmonier med seg selv. Resultatet skulle gjennomgås og evalueres av to par ører. Før han hadde startet opptaket, hadde han gitt henne en klem og rost henne.

- Du er sjeldent stødig på harmoniene, hadde han sagt og hun hadde stirret på ham mens hun sugde til seg rosen. Dette var ord hun trengte, selv om hun visste det var sant. Hun hadde et enormt øre for harmonier. Men det hun hadde angående harmonier, manglet hun angående menn. For hun hadde en lei historikk i å bomme stygt, og visste hun bare tiltrakk seg drittsekker. Sjokket i studio lå i at hun hadde følt at interessen var der fra førte stund. Han hadde fått henne til å føle seg trygg, Einar, og da han ga henne en varm klem etter stemme nr. tre, ble den klemmen litt for lang til å kunne kalles vennskapelig.

- Du er sjeldent nydelig også, mumlet han og tok sjansen på å la en hånd gli over den ene rumpeballen hennes. Hun trakk pusten dypt og presset underlivet mot ham, kjente hvor hard han var og nøt følelsen av spenning og opphisselse, sammen med forventning.

 

Han rakk så vidt å kysse henne med den andre hånden klemt rundt et av brystene hennes, og starte en storm av begjær i Solvei, før mobilen hans ringte? og han måtte svare da han så nummeret. Og mens hun satt og ventet på å få høre resultatet av trestemt med seg selv, kunne hun ikke unngå å høre den ene siden av samtalen. Og det sank innvendig da hun skjønte. Og måtte ta et valg.

- Ja, jeg blir litt senere, sorry, sa Einar og snudde ryggen til Solvei som om det skulle dempe stemmen hans og skjulte det klare budskapet i ordene. Senket han den mer nå, ville det skape mistanke hos den andre siden. ? Ja, neida, jeg har bare et prosjekt med den reklamen, så kommer jeg hjem. Kanskje en time eller noe? Ja, gladidegoghade.

 

Så la han på.

 

En time eller noe. Reklame. Gladideg, selvfølgelig. Så faens selvfølgelig. Solvei holdt maska mens hun fnøs av forakt innvendig. Han krympet i tankene hennes. Han var en ny bekreftelse. Ingen kandidat for den støpeformen som alle andre higet etter: Kjæreste og samboer og gifte seg og happy ever after. Bare enda en fyr som ikke syntes han fikk det han trengte hjemme, og som søkte til andre kvinnfolk for å få stilnet begjæret. Eller få bevis for mandigheten, hva visste vel hun ? og viktigere: Hva faen brydde det vel henne. Hun var en sint, sort sommerfugl som dreit i andres støpeform om evig lykke med en partner på samme adresse, hun var ei skrulle som skulle betale syv tusen gærninger for å få laget en sang. Visst faen aktet hun å få seg noen deilige ligg innbakt i den mannlige, teknikerhorete knulleprisen.

 

Det skulle så faen meg bare mangle, tenkte hun og vrengte av seg toppen før hun holdt armene ut mot ham og tok imot det begjæret han hadde å gi henne på madrassen i det innerste, lille studioet. Hun aktet å melke så mye nytelse hun kunne, før Einar til slutt kanskje feiget ut og angret det han hadde gjort. Men da var det for sent, for Solvei kom så faen ikke til å angre. Hun visste hun ikke var ansvarlig for andres handlinger da hun lot ham vrenge buksene hennes ned. Voksne folk fikk stå for sine egne handlinger. Hun hadde mer enn nok med å stå for sin egen lyst, om hun ikke skulle tenke på samlivsproblemene til en tekniker som ville knulle henne sanseløs for sju tusen spenn, også. Og hva faen brydde hun seg vel om at han mente sexlivet med samboeren hadde forsvunnet tvert ungene ble født?

 

Hun la seg naken på madrassen han bød henne, grep hardt tak i håret hans og tvang tekniker ansiktet ned mellom lårene der de hørte hjemme for en liten stund. Hun hadde tross alt betalt for det?

Les mer i arkivet » April 2017 » Mars 2017 » Februar 2017
hits