Hvem er du.. hva gjør du ..og hva er feil...?

Hvem er vi..? Hva vil vi.. ? -og passer vi inn..? DET er noe jeg etter litt over 35 år lært å gi stort sett faen i... Stort sett. Det finnes unntak fra den grunnideen..!   

 

Når det er sånn her i verden at jeg faktisk er et sivilisert menneske fra et møblert hjem.. og jeg bryr meg om folk . Det er ganske utrolig,men det er sant. Det er en litt sliten sannhet etterhvert, men fortsatt gyldig.  Nå   -etter de litt mer en 35 år  - må  de bevise at de er verdt å bry seg om om. Jeg deler ikke ut ved dørene lenger. Orker ikke. Vil ikke.  Gidder ikke... 

 

Så når en som av en eller annen grunn strekker kollega-forholdet litt langt og blir ikke bare personlig - og det bare fordi vi  ER kollegaer og jobber under samme tak-  men direkte privat , DA er grensen nådd! 

Det er en ganske vanlig dag. Med korridorløp, møter, uanmeldte besøk, telefoner der minst en har bestemt at den misforståelsen de lever i er sannheten og derfor er det jeg som er udugelig.. sikkert for 174 . gangen.. bare denne dagen. 

Kaffe. Jeg behøver kaffe. I mengder. For ikke å kvæle den som står nærmest akkurat i dette minuttet Uskyldig eller ikke..   jeg trenger kaffe i mengder for å kunne holde ut med at alt som er feil her i verden enten det er fordi det regner før kl 12 og at er for skarpt sollys etter kl 12.. 

Jeg skal fra A til B i en stor avdeling..  Det er bortover en lang korriodor. Ned 2 trapper. Enda en korridor. Gjennom en dør. Ut i hallen... 

 Der møte jeg denne selvutnevnte "gode" kollegaen.. 

- "Hei.. mye å gjøre..? Masse løping? " 

- "Heisan... jah, det er som vanlig når det ene ikke virker og alt det andre står i kø.. "   

- " Sant.. det er Rykk & Napp- modus hos oss.. men det er god trim i all denne løpingen opp og ned trapper da.. " 

- "hmm.. Sant nok.."  ( og vonde knær.. og frustrasjon.. en det er det en dødssynd å nevne til en O - Så- Stor- Sosionom)  

Så i det øyeblikket jeg er i ferd med å bruke denne kollegaen som -faktisk!- ruver ganske godt i omgivelsene -som rundingsbøye, og komme meg i videre i jobben min kommer følgende uttalelse :  "Tenk så slank du ville ha vært om du ikke drakk så mye øl..!"   

Hva i i ville helvette...?!! 

Dette mennesket som etter 5 år og litt til -kanskje sagt "Hei" på morra`n...og og  "Ha en fin dag"   max  10 ganger..  skal altså ikke bare ha en mening om mitt utseende , men også mitt oppdiktede drikkemønster... og SAMTIDIG gi uttrykk for det høyt i offentlighet..??  Det er så jeg ikke får puste... og DET er ganske sjeldent -jeg vet å hugge til når det er nødvendig ..  Nå skal det sies at jeg er innafor det som kalles 90- 60-90 på mål så det er klart, siden DET klart er en sak for denne jævla røya av en kjærring!!  -og ja, jeg tar en øl eller to gjennom helgen i all sannhet. Uten at det er noe hun er informert om på noen som helst måte..   og med det som ifølge ukeblader og alskens (dritt!)reklame er hun mildt sagt uttafor De Gyldne Mål i denne saken -så en viss forsiktighet også på det området kunne muligens vært på sin plass..?  Faen!!      Manglende humor sider du..? Dette her er ikke humor..  det er den totale mangel på folkeskikk -sosionom eller ikke..  Hva i alle dager er det som er poenget her..?  En eller annen "Bekymringsmelding" som jeg får fra en som er totalt blåst eller ren idioti..? Det er ene er vel bare marginalt bedre enn det andre.. 

Hadde det enda vært..  " VI må røyke mindre..." eller  " Kanskje treningsstudio kan hjelpe OSS med alle trappeløpene..?"  Neeeida.. en påstand om mitt privatliv  er det denne nedrige feite merra velger som metode..  

Det finnes alltid noen som anser som som bedre enn andre.. uten å være det. Det kalles vrangforestilligner, dobbeltmoral.. eller på godt Norsk : En sylfrekkhet som er bent ut sagt utrulig... og så er det noe med denne tvangsmessige se -lyst-på-alt- og-ta - alt i beste -mening ... for oss andre (!) som gjør meg rødglødende rasende!! 

Neste gang jeg møter på dette helvettesplaget av en "kollega" skal jeg tenke på alt jeg kunne ha påpekt som hadde være helt i hennes egen kvasi-bry-seg-om- verden..   

Jeg kommer aldri til å si noe høyt.. av den simple grunn at jeg faktisk har vett... kommer fra et møbler hjem.. og har en personlig og yrkesmessig erfaring som har lært meg at folkeskikk er det som gjelder.. 

Helt til den ikke gjør det selvsagt...

Skulle det øyeblikket oppstå vil jeg selvsagt påpeke at jeg synes hun kunne ta av  10 -12 kilo med fordel.. og kanskje først bud vil være å IKKE stoppe ved Smågodthylla før kl. 07:30 på morran...  For det er vel derfor hun er en såpass stor jente...? Ikke..? 

 

Info til alle kjærringhelvetter i verden: Ligg unna!! 

 

 

 

 

 

 

 

Kan dere ikke bare for faen holde KJEFT????

Alternativ overskrift: ALLTID på andreplass!!!!

 

Det finnes ikke nok bannskap. Heller ikke finnes det grenser for min selvbeherskelse når jeg må. For det er ingen idioter med hank her på denne jorda som fortjener at jeg går i grøfta i tåreflom av fortvilelse.

Ingen

Jeg må skru tia tilbake. Mange år. For jeg har vært på andreplass hele mitt seksuelle liv. Alltid. Aldri den som var i fokus, først i rekka, øverst på lista. Aldri. Ikke hos de jeg var dønninteressert i eller trodde jeg elsket.

19 års samliv hvorav 17 gift viste til slutt at jeg alltid hadde vært langt bak i rekka, da fyren pulte rundt og løy og bedro og knulla alt han kunne få spredd bena på og som hadde et hull han kunne stappe inn den råtne kuken. Man skulle tro jeg lærte, men neste forhold på tre måneder viste tydelig at ute av øye ute av sinn fungerte helt fint, ikke pulemessig for DET var ikke så nøye for den fyren, men savn? Meh. Var ikke så nøye når jeg ikke var der.

Så hva gjør en ekte kvinne som har fått arr på hjertet og sjelen for evig og alltid? Hun forkaster kjærlighet og overlater det klisset til de som tror på evig lykke, og velger et liv som mannfolk i sinn: Det er kun sex og knulling som gjelder - når man enn måtte få sjansen til DET. Ingen følelser, ikke noe bånd. Ingen løfter, kun nytelse.

Men kan man nyte en idiot? Som er idiot nok til å tviholde på sin ubevisste rett til å sette det aktuelle kvinnfolket på andreplass?

Nei. Noen kan kanskje. Jeg makter det ikke. For etter å ha vært på andreplass siden jeg var midt i tjue-årene, nekter jeg å godta det lenger.

Jeg har nevnt ham før. En jævel på oralt. Det var derfor det var så vanskelig å gi slipp også. Grunnen til at jeg kutta ut idioten for et halvt år siden, var nettopp dette at han ikke klarte å la være å dra inn i samtalen det forrige kvinnfolket han skulle pule, og det neste (som forøvrig var det samme da dette foregikk). Til og med før vi møttes sist. Da hadde han vært på Grand Canaria og da jeg skrev en melding til ham, svarte han derfra - og i en sidekommentar liksom bare sånn i forbifarta måtte han nevne at han hadde knulla samme kvinnfolk tre ganger den uka. HVA I HELVETE BRYR JEG MEG OM DET???? Jeg ga klar beskjed at jeg ikke brydde meg og at JEG krevde å være i fokus når vi møttes for å pule. Ja, selvfølgelig, var svaret tilbake. Og vi møttes, vi herja en times tid og godt var det, også. Helt til fyren presterer å ødelegge hele greia da vi pusta ut etterpå, ved å begynne å snakke om at kvinnfolket han møtte på sydenturen hadde invitert ham til Barcelona. HVA I HELVETE BRYR JEG MEG OM DET???? Jeg kom meg ut av senga, "måtte hjem" til jobb og sånt. Vaska meg, fikk på meg klær, sto i yttergangen og så skulle han plutselig til Tromsø med det kvinnfolket neste helg. HVA I HELVETE??????? Jeg holdt opp hånda. Stansa ham. Måtte - muntlig nå, forrige gang var det skriftlig - fortelle ham at jeg ikke brydde meg om det kvinnfolket, jeg ville ikke høre om henne og ha det bra. Så gikk jeg. Og dro hjem. Og etter et par dagers tenking blokkerte jeg ham.

Og fjerna den blokken et halvt år etter, for god sex er engang god sex og når man er alene og nettopp har vært borti en som er elendig oralt og ikke engang har full stå under hele nummeret, blir kroppen grinete av utilfredsstillet sex. Så jeg sendte melding, forklarte hvorfor jeg kutta og at jeg var rasende da jeg dro, og at hvis vi skulle fortsette, måtte han holde andre kvinnfolk langt unna samtaler og tankegang. Fordi det ødela totalt for meg å føle at han heller ville hatt noe annet i senga mens jeg var der. Tenk det - jeg må jo være elendig i senga når det første han tenker etterpå, er hva han skal pule NESTE gang? Elendig. Hele livet. Takk skal du ha. Og igjen: Selvfølgelig, beklager, han skjønte han hadde vært en idiot og bla bla faens bla.

Han var ikke ferdig med å være idiot. Ikke i det hele tatt. For med ungdomsproblemer hjemme som alenefar var det ikke hver dag han hadde tid og anledning. Så dukka det opp en dag, søndag, og han kontakta meg fredag med "Hei, hvordan står det til?" og så sendte han et bilde. Jeg får bare beskjed på mobilen at det er et bilde, jeg ser det ikke før jeg åpner det. Og da jeg åpna det, ble jeg forbløffa, rasende, iskald og forbanna. "Tja, først vil jeg vite hva du mener med å sende det bildet" svarte jeg. Og da skjønte han ingenting for han hadde kun sendt tekst til meg.

Ja, jeg så jo det. Ikke sant. Så jeg tok screen og sendte ham. For bildet, det var et kvinnfolk jeg helt greit kunne ha gjenkjent om jeg kjente henne - usladda ansikt fra møteplassen.no. Istedenfor å komme med en beklagelse (igjen) eller bortforklare, kom det bare en glad melding i retur om at han var ledig hele søndagen. Det var ikke jeg. Og om jeg var, så hadde jeg aldri gidda å møte ham. Er du gal... Svaret mitt ble impulsivt nok at jeg ikke kunne og at det var like greit, for all lysta hadde forsvunnet da jeg fikk det bildet. Så gikk det fem minutter og jeg fikk summa meg, og jeg sendte tilbake at ved nærmere ettertanke så kutta vi ut dette nå, da jeg ikke aktet å finne meg i å bli behandla slik lenger, jeg fortjente bedre og jeg kom til å blokkere ham når meldinga var sendt.

Som skrevet, så gjort. Og så klarte jeg faen ikke å holde noen rasende tårer tilbake. For jeg var så forulempet, til de grader tråkka på og ned i grøfta og gjørma, jeg var så grusa mentalt av å se hvor eitrende dum en mann klarer å være. Det hjelper ikke et grann at bildet ble sendt ved en tabbe - sannsynligvis - ikke i det hele tatt. For jeg er lei av å slippe til idioter som setter meg langt nede på lista.

Dude: Er jeg ikke på førsteplass, kan du glemme å pule meg. Jeg er øverst på lista di. Og jeg er så jævlig god at du skal glemme alle andre med høl. Du skal glemme fortia og ikke ha en formening om framtid. Ha det helt jævlig klart. Og slik dette føles, er det faktisk langt bedre å stilne det fysiske behovet for kontakt med en som ikke har full stå gjennom hele pulinga, og som ikke klarer å slikke meg til toppen. Jeg får i det minste ekte kuk fra en fyr som savner sex fordi samboeren ikke vil mer. Om det nå er sant. Og om så er at det ikke er sant? Han har i det minste ikke gnåla om fortia si som elsker eller hvem han skal pule etter at jeg har dratt.

Så lei av idioter. Så jævlig lei.

Så... lei...

En jævla bønn

Kjære Karma. Kjære Lykkens Gudinne. Kunstens Hersker. Ordenes Skaper. Forfatternes Engel. Kjære en eller annen guddom jeg nekter å skrive navnet på fordi du ikke fortjener det i din totale elendighet over måten du styrer folk og planeten.

Jeg har bare en enkel bønn akkurat nå. For denne gang. Selv om bønnen burde inneholde hele planeten med alle dens jordboere. For du gjør en råtten forjævlig hælvetes bedriten jobb i sin forpulte helhet med alt som lever på denne føkka planeten.

Det får være et emne en annen gang. For jeg har en egoistisk bønn nå. Siden jeg vet at hvis den blir besvart, vil noe av det ovenfor få hjelp fordi jeg ikke kan la være.

Kjære whatevveh. La ordene mine på begge språk skrus sammen til suksess og føre til utgivelse for tomskalla lesere som ikke krever stort mer enn høyemaskulinekjekkerikemørke elskere og uskyldigesmåsexystorpuppalanghåra heltinner. La ordene smelle på netthinna til de som leser de første innsendt så jeg kan sørge for at livet blir lettere for meg og den kvinnen jeg elsker som en søster langt over blodsbånd på denne jord.

Joda, det er sikkert grusomt egoistisk av meg å be om dette når det sulter unger i tettbefolka strøk i tørkerammede områder hvor prevensjon er et utopisk fremmedord og idioter tror man blir kurert av aids ved å knulle en jomfru. Det er garantert grusomt av meg å be om denne suksessen mens jeg samtidig leverer lottobongen i håp om å vinne faens mange millioner mens krig og nød og flyktninger og faenskap og forurensning og kjemisk drit spres og utslipp og mer faenskap og blind vold og mobbing og barnebryllup og... shall I go on? Eller fatter du pointet mitt når jeg fortsetter å be om at ting skal skje?

Joda, lotto er sikkert vel og bra, det. Og jeg ber bønner i fleng for at extra'n skal slå inn som en brudgom på sin jomfruelige brud, eller vikinglotto'n som en fallskjermhopper i huet på en som ikke visste at fallskjermhopperen glemte å åpne fallskjermen, eller lottogevinsten med joker på lørdagen smeller inn som et missil fra Nord-Korea i skalla på Trump. Om det er lotto eller det er sølet jeg leverer som slår an - det er samma faens jævla føkk for min del, så lenge vi for EN JÆVLA GANGS SKYLD skal få føle at det finnes en form for rettferdighet for de rettferdige.

For hver gang jeg sender en kupong i ett eller annet og det ender opp med en langfinger i min retning, for hver gang jeg får avslag for det jeg sender inn, så tenker jeg "Dra til helvete din jævel, du knekker meg ikke nå. Ikke enda. Faen meg aldri." Samme hvor grundig du forsøker.

Kjære ett eller annet. Jeg ber ikke for meg sjøl. Jeg ber for meg og sister from another mister. Noter deg at for hver gang vi ikke vinner eller slår igjennom med noe, så er dette nok en spiker i troskista di: Nok et steg videre for min del til å bli overbevist om at ingenting av rettferdighet eksisterer i noen som helst form.

Motbevis meg. Få ut finger'n og smell inn en bong. La det jeg sender inn bli godkjent og la DET jævla skredet løsne, jeg skal hælvete meg prostituere fingrene mine for søppel bare jeg får betalt.

Bevis deg, din jævel. For så langt er du knapt nok verd et håp, engang. Du er egentlig jævlig død, karma. Drit og dra, så lenge du lar jævler og hestkuker, kjøtthuer og svikere slippe unna gang på gang.

BEVIS DEG! Kjør debatt... eller enda bedre: Kjør premiene inn på konto og manusene til full godkjenning, for faen.

Skuffa fri quinde

Jeg syns ikke jeg er kravstor.

Jeg er ikke noe annet enn det de fleste menn drømmer om at kvinner skal være. Tilgjengelig, kåt, glad i sex, ærlig om lystene sine og villig. Masing kan de drive med hjemme, ikke sant...

Hva jeg krever i gjengjeld for at jeg skal tillate fysisk omgang med en fyr jeg ikke har følelser for? Et noenlunde utseende - og da mener jeg fra allminnelig til pen, ikke nøkkastøgg. Jeg krever ærlighet - skal du lyve, så lyv for kjærringa og alle andre. Er det noen du virkelig bør være ærlig mot, så er det elskerinna, for faen. Jeg krever renslighet, for det finnes ikke noe som er mer avtennende enn en svett pikk og dårlig kroppslukt på grunn av sviktende kroppshygiene. Og jeg krever et sexliv som fungerer.

Med fungerer mener jeg en fyr som vet mer enn pornostjernene gjør med tunga si - altså ei tunge med IQ i forhold til hva en kvinne ønsker og trenger. Med fungerer mener jeg fingre som vet når de skal gripe hardt og ikke minst hvor. INGEN kvinnebryst liker å bli skvisa hardt. Hvor i helvete har mannfolk lært DET? Og jeg krever mest av alt et utstyr som fungerer når det skal.

Det er forferdelig nedslående for en kåt kvinne at fyren må runke opp kuken hver gang stilling skiftes. Noen fortalte meg at psykologer mente det hadde med at mannen stilte seg så lavt under kvinnen at han ikke trodde dette skjedde, egentlig - hun kan umulig ha lyst på meg-syndromet, a woman way above his ligue. Og derfor ble det krøll med potensen.

Jeg aner ikke om det stemmer. Jeg vet bare hva jeg ønsker meg, hva jeg vil ha og hva jeg krever av en mann i et uforpliktende seksuelt forhold basert kun på lyst og nytelse uten følelser ut over det.

Sorry, gutten. Funker ikke pikken din, så funker ikke dette.

Ha det bra.

Overleve..

De faktiske forhold. Det er et uttrykk som går igjen på nyhetene. Et litt kaldt og distansert begrep tror du..?  Nei det er sannheten. I alt. 

Overlevelse. Det er det som gjelder. Ikke noe annet. Ta del. Gi. Smil. Ikke faen.. ikke nå lenger. En gang for lenge siden så trodde jeg oppriktig at ærlighet, hardt arbeid og ansvar var det som ville gjøre det mulig å overleve. Det er ikke sant. Det gir bare større rom for å bli utnyttet. 

Jeg har et yrke som er et bløff. Den har kostet meg over 250 tusen.. og et antall ulønnede arbeidstimer jeg ikke orker å tenke på. Ikke nå lenger. De er verdiløse. Et fagbrev som ikke er verdt papiret de trykket teksten på. 

Snill jente..  ikke tull da!!  Du ender opp med tap på den måten.  Møt opp. Gå med strømmen . Hold kjeft.  Det er det eneste som kan komme i nærheten av å holde ting gående. Trodde jeg.  

Jeg må slutte å tro...  Det er de faktiske forhold som regjerer verden. Og de faktiske forhold er at det er ikke lønnsomt for et ukjent antall mennesker å sikre at jeg og tusenvis av andre med det samme bløff-yrke som jeg har klarer med å betale husleia og handle mat fra billighylla så det holder i 1 mnd med 2 måltider om dagen. 

Så nå skal jeg gå skammens og ydmykelsens runde og utlevere alle side av mitt liv som jeg så åpenbart ikke har klart å mestre for jeg hadde vel hatt en minimumsjobb om jeg gjorde det,sant..? 

Jeg bryr meg ikke lenger. Orker ikke.  Jeg skal gjøre det jeg må. og så skal jeg late som til alt slutter.  For det gjør heldigvis det. Før eller siden. 

Skremt, gutten?

Jeg vil pule.

Jeg vil møte opp der vi har avtalt, for jeg vil ikke ha deg her hjemme. Her hjemme er mitt hellige domene, mitt palass, mitt slott, mitt fristed og jeg skal ikke ha noen knullekompiser her.

Jeg er stor jente, har levd et halvt århundre og vet hva jeg vil. Og hva jeg ikke vil. Jeg vil ikke kaste bort tia på å kose når jeg kommer fram. Skremmer det deg?

Skremmer det deg at jeg driter i hva du vil? Vil du kose, så kos med kjærringa di, for faen. Jeg driter i det. Jeg kommer for å få kuk. Tunge. Nytelse og fysisk kontakt uten klissete følelser og liksomkjærlighet.

Jeg vil vi skal gyve løs med en gang vi møtes, når døra er låst og senga er klar. Gi faen i klining, jeg er ikke interessert i å kysse. Kyssing blir for intimt. Du kan knulle meg sønder og sammen og bruke tunga di hvor du ellers vil, men kysser du meg, stritter det imot for det er for intimt. For nært følelser og det vil jeg ikke ha.

Det er ikke deg direkte jeg vil ha. Det er hva du kan tilby, hva du har av tjenester og utstyr. Tro aldri at du er så jævla spesiell, for det er du ikke. Så lenge du gir meg det jeg har behov for, så fortsetter dette forholdet. Knøler du det til, så mister du tilgangen til gratis fitte og sånn er det med den saken, faktisk. For det finnes andre, det finnes mange. Flaksa di er bare at du snubla over min vei og det var beleilig å fortsette.

Skremmer det deg at kvinnfolk tenker som et mannfolk? For det er slik jeg anser vårt forhold nå. Totalt uten følelser. Kun for nytelsen og lysta. Og vet du hva? Det passer meg så jævlig bra!

Hvorfor gir ikke små kunstnersjeler opp?

Det finnes noen. Ikke mange. Men de finnes blant dere. De som kjenner at de er annerledes. Er mer. Ikke større, ikke over, men mer enn andre. Noe mer. Noe annet. Den bare er der, følelsen. Fra tidlig av.

Når kjente jeg den? Ikke da jeg bestemte meg for at ord skulle bli framtiden. Den følelsen kom senere. Tror jeg. Men jeg var full av fantasi allerede før jeg hadde glidd gjennom mitt første år på barneskolen.

Det er ikke snakk om å blære. Ikke slik som enkelte politikere. Rosabloggere. Wannabes. For vi som har denne følelsen, vi er ikke wannabes. Vi er. Vi vet det. Ingen har noensinne fortalt oss det. Ingen trengte det. For vi visste det.

Ble vi født med denne vissheten? Denne tilstedeværelsen? Jeg-følelsen? Egenkjenningen? Jeg tror det. Det man blir født med, tenker man ikke over. Det er en naturlig del. Man tenker ikke over det før noen spør.

Denne følelsen av tilstedeværelse, er det den som skaper? Som er en del av skaperprosessen? Skapersjelen? Kan vi skape noe uten at denne jegheten er her? Er det en følelse av ego? Storhet? Gjør følelsen oss bedre og større enn andre? Må vi føle oss bedre, større, sterkere, mer skapende, mer kreative enn andre for å kunne gi av oss selv når vi skaper?

Hvor mye kan vi gi av oss selv når vi skaper, før det tømmes? Er denne jeg-kilden utømmelig? Den blir så faen ikke fylt opp av anerkjennelse fra bermen, da det gang på gang viser seg at det ikke er vanlige folks mottagelse som bringer inspirasjonen til å fortsette. På tross av motgang og null interesse, fortsetter den skapende prosessen utrettelig og jeg'et blir ikke mindre, troen på egne prestasjoner er der i full blærethet og selv om noen lar seg kue og gir opp, så fortsetter de fleste utrettelig uten å hige etter anerkjennelsen fra folket.

Er det anerkjennelsen fra egoet som skaper videre? Er det anerkjennelse nok å kjenne godkjentheten fra det man har skapt? Eller er det en annen trang som driver oss? Driver ut, driver fram det som krever å komme ut, ordene som må skrives uten at mange leser dem, livene som må skapes mellom permer, tonene som må lyde uten at mange hører dem, fargene som må males uten at mange ser dem?

Er vi skapende sjeler dumme som aldri gir oss? Som utrettelig og forjævlig lar allmenheten misbruke jeget vårt, troen på oss selv, egoet? Hvor faen får vi styrken fra til å fortsette? Ikke alle er engang talentfulle nok til å slå igjennom eller å i det hele tatt vise til noe som er bra for noen andres øyne eller ører, så hva er det som driver en jeg-sjel videre til tross for et helt liv med avslag og avvisning, nedrakking og hån?

Hva ER det med skapende sjeler? Hvor kommer styrken fra? Fra samme sted som inspirasjonen? Der sjelen venter på å få liv i form av ord, og sangene lever mens de venter på å komme ut via toner?

Hvorfor gir jeg ikke opp? Hvorfor tror jeg ikke på de som ikke kjøper bøkene mine?

Hvorfor tar jeg ikke til vettet? Hva er det som driver meg videre? Hvorfor gjør ikke motgangen det som motgang gjør med andre? Gir opp?

Alle fortjener en(da) en sjanse....?!

Ta ansvar. Gjør ditt beste. Gi aldri opp.  Det har jeg blitt lært, jeg har levd med det som en innstilling fra herifra til helvette og praktisert det hver jævla dag... Til ingen nytte på noen som helst måte.. 

Dette her er hva jeg skulle ha gjort : Gitt faen!  Vært et Plag og Prakk for alle i omgivelsene -inkludert min egen famile. Vært en ren utgiftspost for samfunnet og turnert alle systemer -inkuldert straffelovens bestemmelser.  Jeg skulle ha stjålet, truet, laga kvalm - satt et hus i brann,helst med folk inni . Mordbrann gir spenstige overskrifter vettu!   og når så reaksjonen på at mitt Plag og Prakk  -for andre vel og merke!! - har landa i fanget på meg så skulle jeg ha ropt,skreket, og rusa meg rett ut av min egen skalle så fort jeg hadde sjansen...  Da er alle på pletten serru:   Toleranse, forståelse -og ny sjanser..! Etter å ha blåst 100dre vis av dem i hvor mange år..? Kostet ca 1 mill i året for alle de som aldri har har gjort noe galt.

 Men da ordner det seg.. for da kommer det folk som lever etter den naive, farlige og urettferdige ideen om at alle fortjener en sjanse ....til...!   Jobb til nazijævler??!  Disse rasistsjukingne som har levd beskyttet av en demokratisk likeverdssystem siden dåpsdagen..!  Overfall, trusler, mishandling, brannstiftelse,ran,heleri, oppvigleri, trakkasserier -og alt du kan komme på av faenskap!! 

Men vær snill jente... Ta ansvar, gjør ditt beste. Gi aldri opp..   Du blir stående sist i køen til evig tid!! 

Jeg vil ikke mer.. jeg har kastet bort livet mitt med å følge aller regler, jobbe hardt og ærlig...og leve i et naivt falskt håp om at det går bra til slutt. Det er kriminelle,voldelige,idioter og bortskjemte tullinger som får enda sjanse først.. og sist. Alltid. 

Jeg har lært det nå. 

Vil ikke mer.

 

Evig forbanna

Noen er lykkelige over å få være sinte. Noen er faktisk ikke lykkelige om de ikke er forbanna. og da mener jeg forbanna på linje med å måtte velge mellom å drepe vedkommende de er føkka på eller å kyle fjernkontrollen i veggen - hvis de ikke velger å herje kaffekoppen gjennom flatskjermen. Den smarte velger det som er billigst. Den slitne velger...

Den slitne kan ikke velge. Og det er jo mest miljøvennlig, for hvis jeg skulle kjøpe meg en ny flatskjerm hver gang jeg er forbanna, måtte jeg ha vunnet i lotto langt oftere enn jeg gjør nå.

Jeg vinner aldri i lotto...

Jeg vinner faen ikke i noe. Ikke i noe som kan gjøre livet mitt lettere, på noe vis. Andre surfer glatt gjennom livet, hanker en premie her og en premie der, glir gjennom utdannelsen på silkeføre og får seg et forhold med en kjempefyr på silkerumpe, men vent litt... er det nå så jævla bra, alt sammen?

Vi som har levd litt under teppet, som har vært ute en vinterdag før, vi vet at ikke alt er som det skal hvis det ser ut som at alt er som det skal. Faktisk er ingenting som det skal om det ser så perfekt ut at det kunne blitt skrevet lærebøker om det. Faen heller, for ingen forhold er så bra at de burde blitt hengt opp i ramme og glass på veggen, for det glasset har en sprekk ett eller annet sted som det rette øyet vil se, om det får bildet i rett perspektiv og vinkel så lyset viser den sprekka som ikke alle ser.

Måneden hasr vippa ny og det ble trøbbel med utbetalingene igjen. Faren - eller faen - ved å ha kontrakt med et firma i utlandet. Man er ikke sikker. Man er aldri sikker. Og man er grisestraffa som selvstendig næringsdrivende, man har faen meg ingen rettigheter og alt man er verd, er den faens skatten man betaler alt for mye av. Jeg føler at jeg må velge mellom å ta imot tannlegetimen neste måned eller innskrenke maten dil dyrene. Løsninga blir å ta av skattekontoen og håpe at noe skjer så den kontoen blir fylt nok til slutten av året - jeg tror ikke jeg har forklart hvor forjævlig skattesystemet er for selvstendig næringsdrivende... selv etter utallige mailer i pine og hytt, skjedde det ingen forandring for det hjelper ikke her i landet at ETT menneske sier fra hvor på trynet ting er. Særlig ikke når det er så JÆVLIG mange som ikke tør å si fra at ting er på trynet...

Ting er på trynet. Når et kvinnfolk på snart 50 sliter for å få nok lønn pr måned og trives i jobben mens hun faen ikke ser utsikter til å få 100 %-stilling i den jobben hun er godt utdanna i, mens et annet kvinnfolk sliter ræva av seg i et yrke som de fleste ser ned på mens hun forsøker å være stolt over å bgetale regningene sine og betale skatten sin - nei, det er ikke hennes skatt. For det er statens penger og dette landet er så skakkjørt, så skjeivt, så jævlig på trynet i enkelte jobbsammenhenger at...

... Det var ikke det jeg skulle skrive. Men sånn ble det uansett. Og sint er jeg fremdeles. For jeg lever på en drøm, slik jeg har gjort i mange jævla år. Og for hver gang lottokupongen ikke slår inn på onsdag eller lørdag, eller extradriten hver tirsdag glimrr med sitt skrikende fravær av dugelig premie... for hver gang disse går av stabelen uten resultat, føler jeg raseriet tilta i styrke. For jeg vet at det er mennesker der ute som vinner store beløp og som faen ikke fortjener det. og jeg begynner å føle "hvem faen må jeg suge for å fortjene et bra liv" nå...

Sannheten er at jeg heller vil grisebanke et mannfolk akkura nå for å føle et kvarters deilig tilfredsstillelse med smerter i bankehånda og tilfreds sjel, enn å vinne nok penger til å slappe av i et halvår. For ingen kan slappe av i et halvår. Bare idoter kan det. Vi som vet hva livet krever, må bite tenna sammen og legge halvåret på vent med renter, slik at vi slipper å jobbe oss ihjæl and then some, bare en liten stund...

Så vær så snill, skjebne... jeg syns ikke jeg ber om mye. Jeg ber ikke om femten millioner å dele med bestis. Jeg ber ikke engang om ti. Alt jeg ber om, er å få ydmykt lov til å vinne en sum som vil sørge for at vi begge makter å nyte resten av livet uten dekadanse men med null bekymringer for det økonomiske i det å lure på om man må plukke tomflasker for å få betalt regningene denne FORPULTE måneden også.

Drit og dra, skjebne, den siste linja jeg skrev istad fikk sjela til å eksplofaensdere i hat mot alt som heter skjebne, karma og rettferdighet. Dere alle kan drite og dra innen dere serverer meg de riktige lottotallene for å overleve mens jeg og bestis trives. Uten dekadense. Uten blærete livsførsel. Vi er begge rettferdige, snille, misbrukte, forbanna, sinte, hjertegode mot de små jordboere... er vi virkelig ikke verd mer enn å bli oversett av Karma?

I så fall kan Karma ta seg rått bakfra og brenne i hælvete.

Hvor idiot kan fortia være?

Fortid. Den har visst en tendens til å ta rennafart fra hælvete og sparke meg mentalt i lysken. Fantastisk, hvordan det skjer, livsbejaende å være så heldig å oppleve det. Fan-jævla-tas-tisk.

De fleste husker den første gangen. I alle fall gjør de fleste jenter det. Damer. Kvinner. For hele livet. Jeg var en måned fra å bli 16 og var en idiot. Jeg har slutta å være idiot nå, for den jobben er tydeligvis overtatt av det andre kjønnet.

Med siste elsker faen meg sparka ut av livet mitt fordi han ikke begrep at når vi møtes for å knulle, så er det JEG som er i fokus og da DRITER jeg i at han skal dra til Tromsø neste helg med et kvinnfolk han nettopp møtte på Grand Canaria og muligens til Barcelona til høsten, jeg DRITER i det, det er avtennende så det HOLDER.

Det var den siste gangen. Nå over til den første. En måned unna 16 fylte lovlige år. Hadde kommet i kontakt med en fyr via walkie talkie, det var DET man bruke i den tia for å nå ut til andre istedenfor Facebook og twitter, snapchat og tinder og tander og faenskap, sukker.no og møteplassen.no ALT handler om å knulle. Men det handlet ikke bare om det via walkie talkie. Det var spennende å bli kjent med andre, prate, bruke radio'n og mikk'en og få kontakt med folk i hele landet. Verden. Men jeg holdet meg til landet. Og så ble det tilfeldigvis en fyr som bodde i samme by. Og vi fikk kontakt selv om han var 20 år eldre. Og han trengte vaskehjelp. Og jeg trengte penger. Så jeg begynte å vaske for ham en gang i uka. Bare gulvene.

Hvorfor jeg alltid har vært avhengig av oppmerksomhet fra andre, aner jeg ikke og det er også jævlig irriterende at jeg har dette suget i meg - glede over å bli lagt merke til, skuffelse hvis jeg blir oversett. Interessen han viste, gjorde at jeg ble forelsket på tross av alderen og at han egentlig ikke så bra ut. Jeg hadde ingen andre i livet som ga meg den oppmerksomheten - ingen gutter å være forelsket i på min egen alder - så vi endte opp med å ha et forhold. Min første. Skulle gjerne hatt ham ugjort, for jeg tror faktisk at jaget hans etter min orgasme er årsaken til at jeg har problemer på det området den dag i dag.

Foreldrene mine oppdaga det, jeg måtte slutte å vaske og vi mista kontakten. Deretter ble jeg klar over at dette ikke hadde vært bra for meg og at han faktisk hadde gjort noe ulovlig - jeg var jo ikke 16 år enda. Så jeg sendte ham et brev hvor jeg sa min hjertens, såre mening. Siden hørte jeg ikke mer fra ham.

Gjett... GJETT hvem som sendte meg venneforespørsel på Facebook i kveld...

Hvor jævla dum kan menn bli?

Jeg avslo.

Jeg ber om det selv, gjør jeg ikke?

Singel og sugen, liker oppmerksomhet. Kommer ikke oppmerksomheten fra den retninga man selv er interessert, så skaper man noe som får en reaksjon. Og jeg ber om det selv. Gjør jeg ikke? For jeg skrur interessen og fokus på det jeg vet han vil reagere på. Og når den reaksjonen er skapt, er ikke noe annet særlig interessant.

Når jeg vet at mannfolk er mannfolk med svært lite mellom øra, så vet jeg hva som skal til for å få en fyr interessert på avstand. Man snakker avstand i form av pm på face og andre chattekanaler. Norge er et langt land og når man blir interessert i et mannebein som bor oppå tuppen når man selv bor i midten, eller man selv bor nedpå bunnen og mannfolket i midten av landet, da har man egentlig tapt. For hva annet kan jeg da gjøre, enn å holde på interessen i form av å bruke det eneste sikre stikket som gjelder for mannfolk? Nakenhet, porno, kropp og sex.

Resultatet er en mild frustrasjon over at det er enspora. For ethvert mannfolk vil jo reagere med interesse på heite bilder, sexprat og pirrende meldinger når stemninga er der. Men ett er klinke klart og sikkert, noe jeg ikke blir skuffa over i det hele tatt denne gangen fordi det er så forventa, jeg VET det jo, mannfolk er så forbanna enkle, og dette er klinke klart: Ingen i en slik situasjon er interessert i kvinnfolket for andre ting.

Ergo: Han bryr seg ikke om meg som person. Bare om meldingene som kåter ham opp når han er i det humøret, travel som han er. Han bryr seg ikke om at jeg har en tung dag, det må jeg få støtte i fra andre. Han bryr seg ikke om det jeg skriver, legger ut og deler på face, jeg har en følelse av at en med såpass mange følgere faktisk slutter å følge de som han legger til for pr's skyld, da blir det stillere på hans egen vegg. Han bryr seg ikke om at jeg regner med at det blir en operasjon til, eller at det har vært en for to år siden. Han bryr seg ikke om evnene mine innen musikk, ord eller farger. Det eneste han bryr seg om - når han gidder - er det jeg måtte sende som skulle finne på å pirre ham om han er i humør til det. Og etter å ha sendt et utrolig sexy bilde av meg selv med alt som burde få et mannfolk til å tilte av kåthet, får jeg ikke store reaksjonen tilbake annet enn noen kjappe fornøyde meldinger and that's it... vel...

Så da gidder ikke jeg mer, gjør jeg vel? Selv om jeg har lagt opp til det selv? For det var ikke uinteresse jeg la opp til når jeg sender sånt... og jeg skjønner at jeg har gått i min gamle felle igjen; håper på mer enn det faktisk er, av interesse. Og DEN har jeg selv bedt om, for jeg er tross alt jævlig lettlurt når det gjelder håp, motsvar, interesse og min egen forpulte fantasi.

Freddan skal han få et bilde til. ETT. Det andre jeg var fornøyd med av 20 som jeg tok. Og så skal jeg skrive med blonnkesmilefjæs: "Nå er det din tur, er det ikke?"

Ellers kan han ryke og reise.

Jeg tror jeg vet utfallet. Blonnkesmilefjæs.

Ny løsning

Nære kanten. Føles feit. Forsøker å være fornuftig. To rugsprø. Reker i majones. Agurkskiver. Ikke hentet noe å drikke, kanskje det duger med det som er i glasset fra før. Sette det fra meg - en først, holder den andre, toppen er for vid så den vipper ned knekkebrød 1 mens jeg skyver bordet forsiktig unna, det havner i gulvet, jeg ser det ikke, hører det bare.

Stivner. Legger fra meg det andre. Skyver bordet unna. Ned på knær. Ser. Kjenner noe tilte. Flippe. Miste taket. Har hatt et par fine dager. Visste det kom, men ikke når eller hvorfor.

Ordene. Stemmebruken. Slagene som er påkrevd i sofaputene lenge etter at dyrene har flyktet. Føler det er feil. Klarer ikke stanse det. Skriker mot sølet under sofaen. Griper gugga med fingrene, lemper opp på knekkebrødet. Legger det på bordet ved siden av det andre, det rene, i villskapens tanker akter jeg å spise det, samme hvor godt utsmurt over gulvet det har vært.

Innblikk, innsikt. Griper en serviett, skriker mot den, rasende, forbanna på dagen, på extra som ikke ga noen gevinst, forbanna på skjebnen som ikke så min vei. Dritforbanna på alt som ikke går min vei, med hele lotto-skattefaen-forlagsdrit-karmahelvete som forsøker sitt berste for å knuse meg langsomt i form av et rugsprø som havner feil vei på gulvet, så jeg bruker fire klissete fingre og to servietter til å tørke det opp før jeg - på tross av lett sult i magen - pælmer dem begge i ovnen og hater før jeg går og vasker fingrene med en aggressivitet verdig en psykopat.

Jeg spiste ikke noe i kveld. Trengte ikke. Det jeg egentlig skulle ha i magen, havnet i ovnen og straffa var grei nok. Ingen armer - ingen kake. Ingen på dritten du legger på bordet - ingen mat.

Slik er livet til tider - å rase mot noe totalt urasjonelt mens man egentlig hater det som andre har påstått eksisterer ved navn Karma, og man bruker penger på å bevise at den forpulte dritten ikke eksisterer. Da er det nesten mer befriende å lempe rugsprø på gulvet oppned og rase over hendelsen - det eneste som er feil i dette bildet, er at jeg ikke er alene i huset og må leve med å  ha mistet kontrollen mens jeg skremte noen i uskyld og pels.

Faen ta deg, Karma. Jeg hater deg mest av alt for at du ikke finnes.

Alle menn

Alle er like.
Alle.
Alle menn.
Alle menn er like.
Like.
Dere er like.
Få en finger i uskyld
og dere røsker til dere arma i grådig kåtskap i knullefittekukens navn.

Er dere så enkle?
Koseprat på pm som blir litt vågalt, og DER innbiller mannegenet seg at det er fritt fram for å  snakke grovprat?
Jeg er så lei, så inderlig lei... lei av å måtte vokte ordene så de ikke blir misforstått.

Kan vi ta den en gang til?

JEG ER SÅ INDERLIG LEI AV Å VOKTE ORDENE MINE SÅ DE IKKE BLIR MISFORSTÅTT!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Så lei.

Fordi mannfolk er så enkle. Så jævla enkle i de dumme hodene sine. ALT blir tolket som hint og dere kan koke hodene deres i maursyre for min del. Jeg kan ikke tøyseskrive på pm med noen andre enn ikke-lesbiske venner?

IKKE... vær så snill, ikke huk tak i siste kommentar på feil måte. Jeg liker å fleipe, være stor i kjeften, litt grov, men hvorfor MÅÅÅÅÅÅ dette feiltolket ALLTID av de med hank?

Jeg liker å spøke grovt. Jeg vil ikke pule deg. Eller bli pult. Jeg liker å ha en vennskapelig tone med fleip, og dette skal tolkes som hentydninger til grove meldinger og sexprat?

Jeg gir opp.

Jeg

gir

opp

Vi er for forskjellige og i alle fall nå når jeg har skygget sjekkeområdet så til de grader. Neste gang jeg er på byen, danser jeg alene.

Ah...

Han tok visst hintet. Jeg trenger ikke å blokkere en god venn på facebook... hva kan jeg si.. les boka, for faen. Da vet du.-

...

og en halv time senere...

Nei... alle menn er like.

Alle

ALLE MENN ER LIKE. ALLE. GLEM ALT ANNET FOR ALLE MENN ER JÆVLA LIKE.

ALLE.

Alle.

Så får det være opp til meg, da? Om jeg vil lukke meg inn i meg selv, eller være snill og snakke det bort, eller si klart ifra så kanskje man sårer en fyr som er like idiot som alle andre menn... eller om jeg bare blokkerer det jeg har så langt hatt det  hyggelig med og ledd mye sammen med i samme humor og idioti på nettstedet.

Hvorfor, menn? Hvorfor må dere ødelegge alt????

Orker ikke mer

Orker ikke lure meg selv lenger.

Å få noe utgitt er som å vinne i lotto.

Ikke?

For hvis ikke, er det ikke jeg som er elendig, men de som liker det jeg skriver.

Jeg tror sannelig at multikunstneren valgte feil vei da hun sto ved et kryss og måtte velge.

Så _jævlig_ ... sliten.

Menn

Verden er stor. Ikke ut ifra universets målestokk, men i vår menneskelige, lille fastlåste oppfatning, er verden stor. I denne store verdenen på denne lille planeten, finnes det hundrevis av språk og dialekter. Det er vanskelig å forstå alle på denne planeten, selv om det er noen som har språkøre og klarer å lære seg flere språk for å kommunisere med mennesker fra andre land, som for eksempel land på den andre siden av denne runde kula.

 

Når man vet at det finnes folk som klarer å kommunisere på tvers av mil, landegrenser og andre mulige avstander, er det besnærende merkelig å tenke på at kvinner og menn faktisk ikke forstår en dritt av hverandre til tider.

 

Jeg har forsøkt, og det jeg har funnet ut av de fleste menn, er at de har en iboende løgnaktig side i duplikater pakket inn i egopermer, som gjør at de MÅ lyve for å få seg et nummer, selv om de sannsynligvis kommer til å få det nummeret uten å lyve. De er også langt mer interesserte i uoppnåelige kvinnfolk, enn å vise interesse for de kvinnfolkene som interesserer seg for dem. Dette må bero i det gode gamle jeger-genet fra steinalderen, da kvinnen skulle være utilnærmelig som ei hoppe mens mannen skulle sloss om hennes gunst og vinne over alle andre, kjempe for å få retten til å parre seg med henne. Viser kvinnen seg villig, er hun totalt uinteressant. I alle fall som person, for hun kan jo pules likevel. Og et kvinnfolk som er villig, er da ikke verd å pule for hun er ikke premien man har jaktet på og nedlagt som MANN. Vennlig hilsen de testosteronspekka ballene.

 

Menn er også dumme. Stein hakke dumme. Når du har full tilgang til sex når det måtte passe deg, så ødelegger du dette ved å være idiot. Den ene ? ut ifra min erfaring ? ved å forsøke å vise interesse som ble totalt gjennomsiktig og avslørt ? jeg mener, du spør ikke om det samme tre kvelder på rad og virker like interessert hver gang når du får svaret, gjør du vel? Klarer du ikke å vise litt mer interesse i min ringe person når jeg tilbyr fri tilgang til sex uten forpliktelser, kan du drite og dra. Det samme gjelder den fjotten som fikk beskjed om at barnslige tekstmeldinger ikke var opphissende. Han som ifølge ham selv hadde en samboer som ble uinteressert i sex da ungene kom til, han som agerte singel inntil han fikk spørsmålet etter en runde i senga og reagerte med et uskyldig blikk og ordene "å? har jeg gitt inntrykk av å være singel??" Nå har det seg slik at jeg ikke liker løgn, heller, like lite som jeg liker balleløse mannfolk. Det ble en runde til før jeg fant ut at jeg ikke trivdes med å vite at han hadde bløffa meg, og dette ble toppa med strøssel av barnslige tekstmeldinger. Drit og dra, han også. Men når en fyr som er god i senga ikke klarer å ta hintet om at det blir kleint med kåtprat utenom de timene før vi skal møtes, og likevel sender når jeg har bedt ham om å respektere det, og deretter mister DEN frie tilgangen til sex her i gården? FAEN SÅ DUMME MANNFOLK ER!!! Drit til helvete og dra. Ingen er så god i senga at jeg orker å holde ut idioti.

 

Savn? Ikke enda. Ikke så langt. Enn så lenge. Ingen av leketøyene mine sender idiotiske tekstmeldinger, kleint kåtprat eller spør om det samme flere ganger på rad uten at det synker inn. Så herved, idioter, er dere utkonkurrert av batterier og silikon.

 

Er det ikke merkelig at vi i denne lille store verdenen på denne kula av en planet, hvor vi makter å lære oss språket til de som bor på den andre siden av kloden og forstå dem, ikke skal klare å forstå 50 % av den andre delen av oss som bor her? For jeg tror ærlig talt at jeg aldri kommer til å forstå menn? Vennlig hilsen kvinne - en av de resterende 50 %.

Forskjellen

Meg og de andre. Det er forskjell. Det har det alltid vært. På mange vis. Akkurat nå var det pålitelighet som lå i tankene.

Det har blitt slik at man føler seg utnyttet av de fleste, fordi man har den integriteten at man skal være til å stole på, og man er stolt over å være en man kan stole på. I alle henseender. Ikke bare når det gjelder å holde kjeft om noe, men også når det gjelder å gjøre noen en tjeneste når noen spør.

Hvorfor er det så vanskelig å få det samme i retur?

Jeg har nå ventet i to uker på å få noen til å skrive ned åtte korte linjer som de synger sjøl. HVORFOR FAEN SKAL DET VÆRE SÅ JÆVLA VANSKELIG DA?

Jeg blir stolt når jeg får det i retur, at jeg er så pålitelig. Ja, tusen takk. Men spar heller de ordene til det skal gå den andre veien. Vel har jeg aldri bliitt bedt av denne vedkommende å gjøre en eneste tjeneste, men det er så typisk - alle som spør meg, forventer at jeg stiller. Men følelsen og opplevelsen og ikke minst ERFARINGEN min: Samme hvem jeg spør og hva det enn gjelder, så er det plent umulig å finne den samme innstillingen i retur.

Jeg lærer. Hele tiden. Jeg lærer å slutte å stole på andre. Samtidig lærer jeg å bli litt vrangere når andre spør. For det blir en sirkel. Når A svikter meg i en ting, hvorfor skal jeg være snill mot B når C kommer til å spørre meg om noe og lærdommen min tilsier at jeg ikke skal si ja slik jeg pleier?

What goes around, comes around, var det noen som påsto. De burde blitt straffepult med en kaktus. Det er den største jævla løgna som finnes, et håp om at Karma eksisterer og en brennende drøm om at den som fortjener noe, får det som er fortjent.

Hva i helvete fortjener jeg da, som alltid stiller opp for andre, mens ingen stiller opp for meg?

Tilbake til hvilken start?

Sigmund Freüd ville ha rådigga meg. Han ville ha psykoanalysert meg opp og ned i firkant og romber i salto og høyrevridd helskru - ikke politisk betinga. For gamle kjærringer kan også vimse back to basic, tilbake til start. Jeg vet bare ikke helt hvilken start det er.

Hva skjedde? Jeg mener, for lenge siden, for det må være noe som har skjedd, som jeg har glemt. Som underbevisstheten har fortrengt fordi det var til det beste for meg. Etter nesten tjue år med samme jævel hvor jeg nå ser at det å bli glad i ham og bli hos ham var en eneste lang selvstraff i seg selv, og deretter ser hva jeg ellers har vært bortpå i livet... Ja, jeg har vært ute etter å straffe meg selv. Jeg skulle bare ønske jeg visste hvorfor.

Jeg har vært innom alt for mange stygge menn. Og nå er jeg ferdig med å pule stygginger. Ferdig med å straffe meg selv - alt for sent i livet. Men aldri for sent å lære, heter det seg.

Herregud så naiv jeg var, så ung og troskyldig, med genuin tro på at jeg skulle finne ekte kjærlighet og Den Rette. Min Evige Kjærlighet ååååh, så forelsket vi skulle være og han skulle se meg som likestilt, han skulle beundre meg når jeg gjorde det bra, skulle være stolt av meg og være stolt av å være med meg. Til nå kan jeg med hånda på hjertet si at jeg ikke har vært i nærheten av dette mannfolket. Ingen Den Rette. Ingen Min Evige Kjærlighet. Ingen som har beundret meg eller vært stolt av meg for meg. For MEG. Og hva faen har jeg på merittlista som er pent, stilig, sexy? Jeg har latt stygge feitinger slippe til, ikke som veldedighetsknull men for å straffe meg selv, føler jeg det som.

Blandet med dette, var reaksjonen jeg fikk da jeg onanerte etter at skilsmissen hadde inntruffet og jeg begynte å komme til hektene igjen og lot kroppens behov få slippe til. Man hadde jo alltids tilgang til å bestille leketøy. Vibratorer - helt greit. Men det er her jeg lurer på - hånd i hånd med dette å straffe meg selv og slippe til støgginger - skal jeg trøkke noe inni, ender jeg opp med å gråte når jeg onanerer.

Så hva faen har skjedd i fortiden? Sigmund, boltre deg. For jeg vil gjerne vite så jeg kan få kjørt meg selv grundig uten å gråte, det er liksom ikke en slik utløsning jeg ønsker meg. For jeg trodde det bare var ensomheten som fikk fram de følelsene av sorg etter hvert som opphisselsa steg framover. Men når jeg tenker meg om, kom også gråten av og til når eksen tvang meg/maste seg til swinging eller andre seksuelle aktiviteter med andre som jeg ikke ønsket meg. Likevel tror jeg ikke at denne trangen til å straffe meg med feite støgginger har noe med ekteskapet å gjøre. Eller har det?

Siiiigmuuuuuund! Freüdifiser meg, for jeg er sliten nå. Men jeg kan love deg: Ingen støgginger får tilgang til mitt jævla tempel igjen. Da kjører jeg heller stavsprang med silikon resten av livet.

Venter

Livet er en eneste lang lærdom. Jeg har lært. Jeg har vitterlig lært hva livet er. Livet er en lang venten. Kunsten å vente. Det er den man skal lære seg. Så hva er det man må lære seg å vente på?

Opp til hver enkelt. For min del har jeg sett flere ting å vente på. Siden jeg ble skilt, særlig. For i den første tiden ventet jeg på å finne den rette, den som livet egentlig hadde satt i banken for meg.

Han dukket ikke opp. Ikke på disse nesten seks årene har han dukket opp, så det var fånyttes venting. Og jeg ventet fra jeg var tidlig i tenårene. Jeg levde opp som romantiker med en klokkeklar stanhaftig tro på at det fantes en rett en for en hver. Der tryna jeg totalt og det var fånyttes venting og lærdom. Så hva venter jeg på nå?

Lønna. Neste dato for et innpust. Et gig, en event. Et program på tv. En cd jeg har bestilt i posten eller noe annet som frakter sjela høyere og gjør livet lettere å leve, på tross av at det sannsynligvis betyr et innhugg på skattekontoen hos en selvstendig næringsdrivende som lever på kanten av stupet. Venter på lønningsdagen så jeg får råd til de tingene jeg venter på som virkelig betyr noe. Neste dans i bluesklubben - avreageringen. Jeg venter på våren, på varmen. Venter på neste kuldeperiode som skal bevise krampetrekningen fra en døende vinter. Venter på den første gåsungen som tror på varmen fra sola. Venter på en opplevelse gitt fra naturen så hverdagen blir lettere å holde ut.

Jeg venter samtidig på en telefon fra Norsk Tipping, en telefon jeg innerst inne ikke tror vil komme hele denne lange tiden jeg venter på den. For venting er relativ. Venting, forventing - kanskje forventing er en forringelse av begrepet å vente, for det er skjelden at forventningene lever opp til det vi hadde håp om mens vi ventet. Og vi ventet. På å få se idoler på gigs, kanskje møte dem etterpå hvis Karma syntes vi fortjente det, vi ventet på at ungdommens faens triggere skulle slippe tak så man kunne oppleve verden på sunt vis og ikke med dårlige erfaringers tjæredryppende befengthet, så man måtte bite i seg ord for ikke å ødelegge et helt døgn mens man reagerte og avreagerte på uventet vis. Men er uventede ting også en del av venting og forventing?

Jeg er så faens lei av venting. Dritlei av å vente. Vente på varmen, vente på den første sommerfuglen, det første sprett av grønt liv og løv. Vente på avgjørelser gitt av andre som gjelder min skjebne og som jeg ikke kan styre.

Av og til får jeg nok. Det flyter over. Det gir utslag i idiotiske eksplosjoner som ikke har noe med ventingen å gjøre. Men greit, jeg tørket opp etter meg og det var ikke mye kakao som ble spilt på benken da jeg ble rasgæern. Men hva annet kan man forvente når ting bygger seg opp? Og det kalles avventing, gjør det ikke? Ikke å forveksle med avverging, som er noe helt annet. Selv om det innimellom kræsjer og blir til ett. At skjebnen ikke har gitt seg med lyskespark, skal Karma ta til etterretning. Jeg er fremdeles sår. Og jeg har begynt å lære meg å hate Karma. You're no friend of mine...

Jeg sender inn manus. Venter på avslag. Forventer avslag. Jeg sender faktura. Venter på penger. Har ikke engang orket å sjekke om alt jeg sendte faktura på i fjor, har kommet inn... det blir et rent sant hælvete å tilrettelegge regnskap og jeg venter nesten med lettelse på den dagen da jeg kan levere konkursmelding, selv om jeg ikke aner hva jeg da skal gjøre. Jeg sender forespørsel om tekst. Venter og venter på ord. Og venter. Og blir ventetiden for lang, blir jeg også forbanna fordi jeg både forventer at vedkommende er en upålitelig fjott som ikke gidder svare eller jeg er dum nok til å forvente at mine idiotiske faens hælvetes bedritne drømmer om en fair fyr vil bli virkelighet så man for en gangs skyld kan bli behandlet som likeverdig og ikke noe som må krype for å få det man har spurt om og fått lovt. JEG ER VERD MER ENN SOM SÅ! JEG BETYR MER ENN STILLHET. JEG FORTJENER Å GÅ SIDE OM SIDE. Du aner faen ikke hvor dedikert og skilla jeg er, selv uten utdanning. Men nå beveger jeg meg utenfor tankerekka, og det er også som forventet, for det er så mye som koker i hodet for tiden. Alt for mye.

Har jeg alltid ventet? Har livet så langt vært en eneste jævla lang venting? Ventet jeg som tenåring og, da jeg ikke sa min vilje, ikke uttrykket mitt ønske om hvor vi skulle dra eller hva vi skulle gjøre, men bare føyde meg etter de som virket sterkere? Hva ventet jeg på? Erfaring? Styrke til å si imot? Det var i så fall en jævla lang ventetid, når den styrken dukket opp i en faens trigger i en alder av 47. Noen ganger aner jeg ikke hva livet vil, utenom å lære meg å vente. For livet er en eneste lang jævla prosess i å vente. Fra vi fødes til vi dør, er det bare venting. Livet er et faens venterom. Vente på maten, vente på regningen, vente på lottokupongen, vente på rettferdighet, vente på at Karma skal reagere, vente på å få plante knyttneven i trynet på den som fortjener det igjen og igjen og igjen og igjen...

Noe venting er lang, annen venting kort. Og mens vi venter, så bedriver vi den lengste ventingen av alle: Vi venter på døden. Og inntil døden endelig griper tak i fjernkontrollen og trykker på stoppknappen for livet, må vi bare avverge ventingen som best vi kan. Med telys, stearinlys, dritbra musikk, god sex, forkaste idioter som ikke fortjener æresplassen mellom våre lår og levere lotto som de jævla forventingsfulle idioter vi er.

Jakte sjefsjobben, Seperasjoner og Ferieplaner.. Ting skjer!

Ambisjoner. Det er en utmerket egenskap når menn har sådan. Det er i beste fall underholdende om en kvinne har det samme.  - Hvorfor?  jeg aner ærlig talt ikke..  jeg kan ikke se noen forskjell. Det er en karakteregenskap som gir seg like utslag enten vi snakker om de  med eller uten hank... ja. 

Det første som skjer..?  Åh, det er alltid ok å skape en allianse med de nederst på rangstigen sånn i starten -det er jo tross alt slavene som skal bære dette individet med ambisjoner til toppen!  Legg merke til at "allianse" er det ordet som er brukt her - "relasjon" er for nært,myk og personlig... dagen kommer jo da dette individet som pr .tiden " er på gulvet" må sette en slave på plass og da er det så prakkete å ødelegge relasjoner.. allianser - du, det den tingen som alle forstår. Det består jo av en tilsynelatende gjensidighet.Du gjøre meg en tjeneste når jeg vil ha den .. og jeg gjengjelder den om det passer meg... !  En utmerket klatremetode der ingen ender opp skuffet eller såret.. Reglene var jo helt klare fra børjan, ikke sant..?   Det er bare det at det sitter allerede en sjef i den stolen.. Et problem tenker du kanskje?  - Langt i fra..!   Sjefen ,ser du, - er sterkt belastet med både krav på hjemmebane og og jobben som oftere og oftere resulterer i flatlandinger av ulik type -ingen av dem spesielt poppis blant de av oss som har vært "på gulvet" i 15 år eller mer.. -og så når dette Friske Pustet av en ambisiøs kollega kommer feiende inn med god-ord når det er hensiktsmessig - og med nærmest karakterdrap når det - ja, du gjetter det :  hensiktsmessig for sin egen sak..  -og det er jo alltid en fordel at disse engasjerte, etiske og kvalitetsbevisste angrepene langt på vei harmonerer med små og litt større frustrasjoner som har eksistert blant slavene en stund..   Det har jo en ønsket virkning.. Mangler som bare må gjøres noe med kommer jo sååå tydelig fram -og det skal såvisst ikke være noen hemmelighet hvem det er som kan reparere den skaden som så unødvendig -og veldig trist- har oppstått..!! 

  Jeg er bare xtra-slave jeg .. så hva jeg observerer, og har en mening om er ikke så viktig ,har aldri vært det. En erfaring som raskt lærte meg  ta med all den underholdning som finnes. Enten det er et individ i manesjen med eller uten hank ! Så får jeg se hvem det er blir den neste til å love bort -for så å løpe fra løfter og anvar når Dagen Kommer..!   Det gjør de alle sammen.. Det er noe man lærer når man har vært med i gamet lenge nok.. - og det har jeg ! Jeg orker ikke ta del lenger.. jeg får alltid vite om resultatet- jeg trenger ikke være til stede når det skjer engang...

 

Det har vært Influensa.. Spysjuke.  Diverse katarr- lidelser.  -og Seperasjon   . I hopetall 10 stykker på et år innad i en ganske så liten venne- og bekjentskapkrets på ett og samme år.  Smittsomt!!  I starten var det en egen greie..bokstavelig talt - så det var ikke så stort for omgivelsene.. men å begynte det å strømme inn med mer av samme sorten fra alle kanter.. !  

Den siste kom som en nesten-overraskelse fra han som omgivelsene fremdeles insisterer på å kalle "min spesielle venn" - de kan ha valgt det utrykket for å skjerme seg selv fra å måtte ta inn over seg at han faktisk var fram til for ca en måned siden var gift -og hadde tatt et valg om å gå på vandring..   Kan det ha noe med å gjøre at en del damer i 50-årene er skremt over hva som kan skje om de tenker over ord som "elsker", "avtalepartner" eller "en jeg har sex med når det passer meg"... ?  Uansett så er det sånn her i verden at både det første -og det andre var hans valg for seg selv!  Ikke for naboene, ikke for sjefen på jobben eller for meg. Det er sånn det skal være. Gjør det ting enklere - ja, så faen! Og jeg gleder meg faktisk over det . Det er sånn at det er ikke mye som har vært enkelt eller lettvint de siste  10-12 årene -så en og anne ting som skjer hjelper i massevis!

De andre..?  Jeg vet ikke stort om det.. Noen har fortalt litt -når de selv har ønsket det. Helt ok det. Andre holder sånt for seg selv -og har merket det med "Tilhører Privatlivet" -også helt greit.. -  For det er jo gjerne sånn for de fleste av oss at andres privatliv sllutter å være interessant i det øyeblikket det krever noe av oss..    Kynisk..?  Og så..? Satan !  jeg driter i hva fremmede mennesker måtte plages med.. - det er da likt andre veien også - det ene er det andre verdt!! 

Fritid. Det har jeg ikke så mye av . Lediggang derimot - av den anspente og nervøse sorten har jeg hatt nok av ..og har det fremdeles..!  Det er som det er.... Den sak som etter nært innpå 2 ti-år blir en jævla vane som det å ligge søvnløs.. eller sitte oppe hele natta å spille musikk for ikke å bli gal av alskens katastrofe tanker som komme snikende sånn på det som internt i faget kalles "tidlig etternatt". Faen. Det kan hende jeg får en pause en dag som må journalføres..!  DET hadde selvsagt hatt sin helt egen underholdningverdi i bestemte kretser..   Så  jeg jobber hardt for å ikke gi den gleden. 

Det ser ut til at jeg kan ta 5 fridager + en heleg av vaktplanen uten å bli kastet ut eller sulte ihjel til høsten.... så får vi se om jeg drar avgårde sammen med venner til et sted der sole skinner.. og jeg kan gi faen i hva verden måtte holde på med en liten stund. 

For en ting er sikkert  -verden kommer inn døra med et brak i det sekundet jeg er hjemme igjen....  

Det går til Helvette til slutt -det gjelder bare  å få med så mye gøy så lenge turen varer...! 

 

 

 

 

 

 

 

   

 

En kyniker på 45 med feilreaksjoner.

I litt mer enn 45 år har jeg håndtert hverdager, -og en og annen fest. Flest hverdager. - og de har gjort meg til en kald realist. Noen kaller meg kyniker. Helt greit! La det være helt klart: Om noe kan gå galt -og det kan absolutt det meste- så vil det gjøre akkurat det. 

Alle disse folka som har kommet og gått.. mest gått.  Folk er merkelige skapninger. De fleste har seg selv om pri 1. I mange sammenhenger en helt ok ting.. Hverdagen skal overleves.  Men det de så lettvint kaller "vennskap". Dette her med at familie er man født med -og inn i , men venner kan man velge selv..  jo, takk!  Så lenge alle disse "vennene" som de velger er de som ringer å inviterer til kaffe, fest, selskapeligheter og by- kvelder.  og aller helst er skal minst en av vennene være spesiell nok til å kunne ringes til alle døgnets tider og stille opp på røde rappet- uansett årstid og hendelse..

Jeg gjorde det. For mange av disse her. Jevnt. Enten det var fordi de hadde kranglet alvorlig ifølge dem selv med den de så selvsagt hadde valgt å få barn med.. helst 3-4 stykker fordelt på 8-10 år..  Det var å huske alt det skulle gratuleres med.. passe på å nøde mange nok ganger til å beære oss andre med deres glimrende selskap enten det var en vanlig-kopp-kaffe-på ettermiddagen.. eller stas-party -og alt i mellom!  Andre veien...? Ikke så nøye det serr`u!!

Så når min hverdag ble litt i hardeste laget så oppdaget jeg at de aller fleste som hadde så veldig mye godt å si om meg ellers i året -så til de grader var "ute til lunsj"... !  -og når jeg så lot det være stille en stund etter at jeg selv hadde ordnet opp i det som måtte ORDNES MED - for det er ikke sånn at ting årnær sæ` - nei -det må ordnes!!  - ble jeg nærmest overøst med beskjeder, telefoner -og i mer moderne tid : Meldinger av ulik type som hadde ett spørsmål.. Hvor er du når vi trenger deg?   Hmmm  opptatt med å løse opp i alskens situasjoner som krever kaninløp, søvnløse netter og utrygghet.. alene!!   Men pytt, det er jo over for denne gangen..Så hva kan jeg hjelpe med..?  -Jo, nå skal du høre det at....     

Faen! Jeg gikk i den fella tusenvis av ganger. Det er den evig-gamle historien med å enten ikke være Bra Nok... eller Bare Bra Nok Når... jeg har enda ikke funnet ut av som er verst av de to...

Så når jeg ble det som ble ansett som "voksen". Det vil si at jeg hadde tuppa over 20..  ble det hele nært innpå hysterisk.  For det er nå sånn en gang at jeg alltid har "bare har hatt meg selv å tenke på" -og det er jo en dødssynd i seg selv : Tenk å ikke ønske seg en tradisjonell familie .. Det må jo være noe galt..  Men så er det jo denne fordelen med å ha en "venn" som ikke har forpliktelser og ansvar på noen som helst måte..   Hæ?!  Er  mine studier av mindre betydning for meg enn for de som har et kjedelig bortskjemt mannebarn i hus..? Og  enda mindre verdt for de som gjerne har 3-4-5 avleggere under samme tak som selv...?     Er min febersykdom mindre alvorlig enn alle andres?  6-7 uker på krykker er vel det samme for alle vel..?   Men det er klart når alt dette og mer til som jeg selvsagt gjorde galt -hver gang- og ikke hadde den ringeste forståelse av selv, ,-- er lagt til side  ,- ja, da var jeg Verdens Beste.  Klagemur. Rengjøringshjelp, Barnevakt (!!?), Terapeut. Sekretær.  Jeg var en jævla arrangementskomitee helt alene for faen!! 

Aksept. Respekt. Være ønsket. Det er vel noe grunnleggende for oss alle.. 

Noen ser ut til å ha større rett på dette her enn andre. 

Feilreaksjoner. De kommer når det kjente mønsteret kommer i mot meg..  Jeg kan rent fysisk merke at jeg endrer holdning.. stemmeleie.. og frekvensen av blikkontakt.. -og så langt oftere enn før så tar jeg meg inn og legger denne greia død... for det er ikke jeg som skylder å stille opp hele tiden.. Folk som selv har dratt en eller annen likeverdig partner ( Ha..!!) i hus får selv ta smekken når den kommer. Det er ikke jeg som skal regulere min hverdag fordi mange andre tok valg de ikke egentlig ikke orker , klarer eller gidder å leve med... Nei, det er ikke lettvinte,enkle dager å gjøre alt alene.. men jeg lever med det fordi jeg har VALGT DET SELV noe som er min fordømte rett, uten at noen andre skal fortelle meg -og andre de kan tvinge til å høre på - at jeg er den skyldige her fordi at alle disse "vennene" hater hverdagslivet sitt.. 

Jeg er ikke snauere enn at jeg har begynt å si det høyt..   Lev med valget.. eller velg på nytt!!    Er det ikke så enkelt..?  Er det ikke bare -å-gjøre-sånn da...?  Feilreaksjon sier du? Hmmm.. Den neste som har den frekkhet å fortelle at jeg lever et feil og fattig liv...og samtidig krever en tjeneste skal få kjenne på hva de ser på som feilreaksjoner virkelig er...!! 

Det er så jeg nesten gleder meg... 

Jeg må sikkert vente en stund - for de har det så bra alle sammen for tide. så det er veldig stille. 

Men som den kynikeren jeg er så vet jeg at det ikke varer..

Ingenting gjør det! 

Jo -selvsagt er det en ting som varer : Det som går galt!! 

 

 

 

Hvordan kunne de vite?

Tenåringstid. En fin alder. En farlig alder. En alder i brytningstid hvor erfaringer og enkeltepisoder fester seg hardere enn ellers i oppveksten. Kanskje. Kanskje hardere for noen. Kanskje avhengig av vennene. Eller rettere sagt "vennene" for noen.

Hva er det som former en sjel? En personlighet? Er det en god oppdragelse? Eller traumene man overlever? Er det erfaringene man får på godt og vondt - særlig de vonde? Og sangen av skuffelse som blir hengende igjen som ekko i hjertet når venner velger å iføre seg den andre masken og viser seg som noe ganske annet enn man trodde de var?

Jeg hører fremdeles det ekkoet. Det lyder igjen når nåtiden serverer meg noe som trigger minnene. Og det er vondt. Det er ekko fra en melodi jeg ikke vil høre, men jeg finner ikke volumkontrollen, jeg kan ikke skru den ned, ikke av.

Vi var på vei hjem fra skolen. Bussen var full, det var også ståplasser for det var skolebuss og så mange som mulig ble støffa på for å slippe å sette inn flere busser. Jeg sto bakerst. "Venninnene" satt. Det var spesielt to. De to som en dag kunne oppføre seg som om jeg var verdens beste venninne, som dagen etter insisterte på å låne diademet mitt og leverte det tilbake i tre deler med et unnskyldende smil, og som neste dag behandlet meg som om jeg var luft. Jeg hadde ikke andre venninner. Jeg måtte ta til takke med "venninner." Vi nærmet oss min holdeplass, de to andre skulle over brua og til sentrum. Jeg sto allerede og da jeg begynte å bevege meg for å gå mot utgangen, kjente jeg at jeg ble holdt igjen. Jeg snudde meg halvt og så at det var mine to gode "venninner." Jeg var ikke luft for dem akkurat nå. Bussen stoppet og jeg sto fast. Det var ranselen min de holdt fast i, og smilene var ertende, brede glis med glitrende, frekke øyne. Jeg kjente fortvilelsen flamme opp innvendig, hvis jeg ikke klarte å komme meg av på denne holdeplassen, måtte jeg gå hele veien over brua og på en vinterdag var det kaldt. Jeg hadde lang erfaring med den brua. Barneskolen hadde vært på den andre siden av elva og gitt meg mange kalde stunder på vei til og fra det som stat og kommune krevde av meg som barn. Men mer brennende var følelsen av avmakt, å ikke styre noe, å bli styrt av andre, å ikke ha noe jeg skulle ha sagt mens andre lo av meg og styrte livet mitt. Jeg kjente desperasjonen bygge seg opp mens jeg slet for å komme meg løs og jeg hørte latteren til de to som holdt meg fast i ranselen. Og fremdeles husker jeg følelsen av "ikke faen heller" i ren desperasjon og skrikende sorg.

Jeg aner ikke hvor jeg fikk kreftene fra. Jeg slet som en rasende for å komme meg nedover midtgangen og komme meg ut før dørene gled igjen. Det skal litt til å slite en skinnreim i to, men det var det som skjedde. Jeg kom meg av bussen, og da den kjørte videre tok jeg av meg ranselen og så at en av lærreimene var røket tvert av. Takket være at jeg kjempet meg nedover midtgangen for å komme meg ut før dørene gled igjen, og de to holdt meg fast.

Følelsen. Uforståelsen. Hvorfor gjorde de dette mot meg? Hva var det som gjorde dagen deres bedre ved å behandle meg slik? Og hvorfor skal slike minner dukke opp etter en kveld som skulle være knallbra? Og hvorfor brøt jeg ikke "vennskapet" med dem etter slike episoder? Følelsen av å være etterslep, være luft, være utelatt, utestengt og oversett, være til bry, være årsaken til deres latter i min egen fortvilelse... Det var så mye som var feil med vennskapsforholdet med de to, er det derfor triggeren sendte meg rett tilbake til denne plassen i minnebanken?

Jeg liker det ikke. Men som alle andre triggere og drømmer og flashbacks, er det sikkert en nødvendig prosess for å bli sterkere og sterkest. Likevel vil jeg forsøke å unngå visse ting som kan trigge flere minner fra den tiden. Som å gå inn i visse merkedager uten jævelhorn i panna, men heller med en avventende holdning fordi jeg en gang må lære: Ingen dag er min dag. Aldri fra starten av. Dagen er aldri min, jeg må gjøre den til min, hvis shitt ikke happens underveis og jeg får et flashback i trynet som jeg må hanskes med noen dager framover. Jeg trodde ærlig talt at de hendelsene ikke hadde stort å si angående den jeg forsøker å bli i dag, men raseriet jeg kjenner koke i meg strekker seg visst lenger utover enn en eks som burde vært krabbemat.

Hvordan kunne vel de drittvenninnene på bussen vite at jeg skulle få en trigger ca 30 år senere, og huske det de gjorde?

Har jeg virkelig hatt en så dårlig barndom og tenåringstid at jeg må bearbeide DE minnene også?

Det var da som faen..!!

Amatørfeil.  Rote med navn og registeringer.  Det eneste stedet jeg i realiteten ikke kan tillate meg noen feil...   Men det skjedde. Gått gjennom alle de skjemaer, systemer og screenings som finnes. Lære noe.  Ja.. jeg lære stadig noe. Først og sist : At kan noe gå til helvette - ja, så gjør det akkurat det! 

 

FAEN!!!! 

Forskjell på folk..

Det er forskjellene som driver verden framover sies det. Det er sikkert mye sant i det.  Er det ikke dette evige Det Andre Har Vil Jeg Også Ha som er inspirasjonen..? 

Ikke alltid. Det finnes de som er veldig ulike uten at det gjøre at jeg ønsker meg noe fra den verden disse menneskene lever i . Ikke på noen som helst  jæva måte.  Ignorant.Sytete. Storsnutet. Bortskjemt.  Som et barn som har fått en rolle i en voksenoppsetting..  Det har sine underholdene øyeblikk - det skal jeg ikke legge skjul på - men stort sett så provoserer det meg noe voldsomt at noen ikke bare har en lang liste de mener er deres rettmessige krav, men deres omgivelser innvilger disse kravene fordi det er enklest sånn...   Ja. Det sparer sikkert tid der og da.. Det krever mindre energi og innsats i å få ting gjort uten diskusjon. 

Helt til smellen kommer.  Gudh -det er da verden blir et livat sted! 

Hvorfor ikke? 

Jeg kan ikke..

Godtar ikke.. 

Forstår ikke..

Jeg nekter å gå med på.. 

Det skal være sånn som jeg tror det er .. 

Du har plikt til... 

Nei. Voksne mennesker har ansvaret for sitt eget liv og hverdag. Sånn er det bare. 

Om det krever at smålighet, nedrigheter og barnslige krumspring må prøves for alt det er verdt først...? 

La gå.. og så er det vel på tide å vokse opp. 

Dette her kan bli bratt. Lenge. 

-og jeg er i den situasjonen at jeg kan si Det Er Ikke Mitt Sirkus!!  Selvvalgt. 

 

DET hjelper!  

 

 

2017... Vi få se...!

I fjor på denne tiden hadde jeg en vrangforestilling.. ja, faktisk en vrangforestilling om at 2016 DET er året som blir mitt..!  Ha..!!  Jeg har nå lært en gang for alle at gode intensjoner, hardt arbeid og samarbeidsvilje ikke hjelper for noe som helst.. det er motsatt -straffen kommer. 

 

Så 2017 er Vi-får-se året.  Jeg kommer ikke til å ta noe "for god fisk" uten at jeg har sjekket alle mulige forhold og vinkler. Jeg kommer til å si nei når det passer meg uten å forklare eller forsvare. 

Jeg skal gå inn med alt jeg har for å finne meg en ny jobb der jeg faktisk er ansett som bra-nok. -og med et minimum av folkeskikk- og en policy på ikke vises for mye og med en lønning pr. mnd det går an å leve av ...ja, så holder det!  

Jeg avsluttet dette arbeidsåret med å underholde en 5.-års medisinerstudent som selvsagt var Verdensmester i alt -og så mitt arbeidsfelt "som denne figuren  hadde lest en del om".. Godt å vite at det er en person der som kan sitte på vent til 680 kr timen i tilfelle det skulle bli nødvendig å "åpne en spesiell dør" eller skrive under på "ansvarsskjema".  Det er jo noe jeg ikke kan gjøre lenger.. fordi noen mente at jeg og alle de som har samme utdannelse som meg ikke-er-gode-nok-lenger.. -  så innimellom de vanlige 1003 ting som arbeidsdagen krever var det et følsomt ego som det også måtte degges for... All in a days work... hmm...

 

Det er blitt 1. dagen i 2017... og jeg har gjort bare det som passer meg. Når det passer meg. På den måten det passer meg.

En spesiell endring jeg har vedtatt dette året er å "følge boken til siste bokstav".  Det er gjerne sånn at det som går ene veien også har en retur...   Dette her kan bli festlig..på sin helt egen måte!

Det er ingen områder, mennesker som vi slippe unna denne vi-får-se ideen....

 

Jeg har det som folk der ute kaller "en spesiell venn"..    På Norsk kalles det En Elsker.   Det er sånn at det også foregår når det passer meg.  Når det ikke gjør det er det avstand og stillhet som gjelder. Det er sånn det virker. Og den dagen det ikke måtte passe ham lenger..?   Ett av to.. Enten så kan han reparere det ekteskapet som "ikke har fungert på flere år" eller så kan han finne en annen av mitt kaliber...  Goooo!!!  

Det er 4 unntak som finnes for min lært-på-den-veldig-harde-måten livsholdning.

Jeg har en søster av samme blod. Så har jeg en  sister from another mother- en gave som er veldig få forunt.  En nevø. Og en mor som aldri har gjort noe annet enn å slite seg ut for å gjøre verden til et bedre sted..  For disse 4 er alt gyldig!!  -og om noen har styggedom på lager for disse, så skal det være kjent at om jeg ikke er der akkurat da faenskapen skjer-og kan stå midt i veien  -så har jeg horn.. og jeg er rask! 

Den beste saken med 2017 er at det er et år ikke noe som kan kalles gammelt blir med uten at jeg vil at det skal bli med..  - jeg har 2 datoer som jeg skal feire - det er slutt på den tiden at jeg skal "komme gjennom noe " - enten så skal det feires, eller så er det til helvette med det.  

Så om 364 dager får -vi - se   ...   

Jeg tror ikke på noe.. jeg lover ikke noe... 

men jeg skal le, feire og ta med alt.... som passer meg!  

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Muse eller leketøy?

Vi møttes i 1995. Tror jeg. Kanskje det var før. Jeg var i alle fall gift da, og det var du og. Det var den tiden da dette i mitt hode uansett ville ha vært forbudt område og jeg ante ikke da at du visstnok hadde følelser for meg. Eller - følelser, jeg vet ikke hva du egentlig mente nå når jeg ser tilbake.

Vi fikk god kontakt. Som venner. Det var på den tiden MSN fantes og du hadde nattevakter mens jeg jobbet utover nettene, så vi skrev en del med hverandre. Og du kunne godt stikke innom på besøk uten at mannen var hjemme.

En dag gikk samtalen slik at du naturlig kunne fortelle at jeg var din muse. Din inspirasjon, din tanke. Det som ga deg lys i mørke stunder. Jeg var det første du tenkte på når du våknet, og det siste som lå i tankene dine før du sovnet. Jeg var fremdeles gift, det var kanskje derfor det var trygt for deg å fortelle dette, fordi jeg var utenfor rekkevidde. Og jeg? Jeg var fremdeles gift med en løgn uten å ane det, og syntes kanskje litt synd i deg som hadde slike følelser for en annen kvinne, og synd i kona di som ikke hadde disse følelsene i sin retning. Så kom dagen da jeg ble skilt, og det ble plutselig farlig for deg å komme på besøk.

Farlig - ikke for meg, men for deg, ifølge deg selv. For nå var jeg tilgjengelig. Og dette ville jo kreve litt av deg som mann, med de følelsene du hadde. Jeg var nå en fri muse, og jeg aner ikke hva dette gjorde med tankene dine. Følelsene. Jeg ønsket helst ikke å vite det, for jeg anså deg fremdeles som en venn som nå var litt rart å få besøk av. Du krevde, nemlig, uten å vite det selv. Og jeg hadde ikke lett for å si fra - jeg hater å si fra, jeg kan ikke fordra å havne i situasjoner der jeg må si fra til folk jeg liker.

En gang - mens jeg var gift og fremdeles bodde i byen, endte vi opp i sofaen sammen fordi jeg måtte skrive ferdig noe og du gjerne ville sitte nær meg mens jeg jobbet, og gjerne gi meg en skuldermassasje imens, ja hvorfor ikke... vi var jo bare venner... og jeg måtte si fra til deg at det ble for intimt. Brystene mine er nei-område om man ikke skal la det føre til sex og jeg ble sjokkert over hvor intim du faktisk ble. Du respekterte at jeg sa fra, og jeg trodde du bare nøt nærheten der du satt bak meg og hadde vennenærhet. Nå ser jeg annerledes på det. Du visste ikke selv at du utnyttet meg. For jeg klarte ikke å si nei da du ville sitte nær. Hvordan kunne jeg vel det? Jeg var også sulteforet på nærhet, på tross av at jeg var gift. Men det føltes feil.

Det føltes feil da du besøkte meg sist gang også, fem år etter at jeg ble skilt. Var dette det andre eller tredje besøket etter at jeg ble skilt? Det var det andre? for på de to stedene jeg leide, så jeg deg aldri. Vet ikke hvorfor. Men nå var du altså hos meg, vennskapsbesøk. Venn. Kaffe. Prat. Stort sett du som pratet. Som tydeligvis hadde behov for å fortelle meg hva du hadde tenkt siden sist, hva du hadde følt og hvor mye muse jeg fremdeles var. Og da du skulle dra, ble det en lang klem, før du tok hodet mitt i hendene dine, og så kysset du meg på munnen. Jeg kjente kjapt tungespissen mot leppene og jeg var for sjokkert til å si noe. Snakket det bort, lo det vekk, gikk ut i gangen, ville hinte at du måtte dra nå, jeg ville følge deg ut. Enn så lenge hadde du til og med fortalt at du godt kunne gi meg full kroppsmassasje uten at det trengte å lede til noe, du ville bare være god med meg, være nær meg, vite at jeg hadde det bra og etter å ha kjent deg i alle disse årene, tror jeg på deg. Men jeg tror også at du ikke var klar over hva du faktisk drev med. Du utnyttet meg. Og da du ga den siste klemmen og lot hendene vandre over kroppen min, som for å la dem kjenne hva du kunne ha fått om du bare ikke hadde vært så standhaftig og ikke ga etter for lysten, måtte jeg skyve deg unna og si at det var nok.

Det gikk en stund, så kom det en mail. Og det sto at du var redd for at du hadde ødelagt noe mellom oss. Jeg var fremdeles ikke klar til å si fra, jeg var ikke sint nok, ikke mørk nok. Det siste året har hjulpet meg i rett retning og jeg kommer aldri mer til å holde kjeft og ikke si fra. For du ringte mens jeg var på vei til knullevennen sist. Jeg sa ikke hvor jeg skulle, og jeg kjørte jo bil og du forsvant da jeg kjørte inn i en tunnel, men så kom en mail fra deg. Julebrev. Slik som forventet, som avtalt. Det pleier å komme en mail før jul. Og der sto det at du hadde gått noen runder med deg selv og skjønt at du hadde latt meg bety mer enn det som godt var for deg i livet. Og at du nå var rede til å komme på et ufarlig kaffebesøk. Som venn. Du var klar.

Vel... jeg gir faen i hva du er, for jeg er ikke klar. Enn så lenge mens vi har kjent hverandre, har du øst ut av deg hva du hadde av behov og tanker, og du har fått forståelse tilbake for hva faen ellers kan jeg si til en fyr som tenker på meg hele dagen mens han er lykkelig gift med ei han ikke vil gå ifra? Og hva skal jeg si når jeg blir forvirra over det du sier, og kjenner sinnet bygge seg opp i meg over at du ble hos kona hvis du følte det du gjorde ovenfor meg, mens du fortalte hvor dødt det var mellom dere? Bitterheten som har bygget seg opp i meg over hva som kunne ha vært hvis ting var slik og ting ikke var sånn? I den tiden vi har kjent hverandre, har du tatt seg til rette uten å egentlig skjønne at du tok seg til rette. Du har ikke en eneste gang tenkt tanken på at dette påvirket meg når du gjorde ting du følte behov for, for din egen skyld. Ikke før nå. Når jeg endelig - etter nesten 20 år - sa ifra. For jeg er ikke klar til å ta imot besøk. Det er ikke engang sikkert at jeg noensinne blir klar til å ta imot besøk fra deg. Det kysset du leverte, startet noe i meg og selv om du spurte meg i en mail etterpå om du hadde ødelagt noe, og jeg svarte diplomatisk at neida, det hadde du ikke, så klarte jeg ikke å si en dritt da du spurte. Det var for nytt, for sjokkerende og jeg var ikke mørkt nok enda. Jeg var fremdeles ettergivende og jeg ønsket IKKE besøk fra deg da, for hvis du hadde kommet og kysset meg igjen, hadde du vært pokka nødt til å gå lina ut!

Jeg driter i om du er gift. Jeg lar meg ikke bli lekt med lenger. Du har kanskje ikke ment å leke med meg, men du har det. Du har lekt med meg. Og jeg er sint. Sint for at du tok deg til rette, sint for at du trodde at jeg kom til å sitte smilende og snill som vanlig, forståelsesfull og tilgivende, skjønne at du trengte å gjøre det du gjorde og kanskje være takknemlig for at du gjorde det, takknemlig for at du trengte meg så mye og takknemlig for at du fortalte hvor mye jeg betydde for deg. Takknemlig for å få være musen til en venn som lot meg bli for mye i hodet sitt, slik at han benyttet seg av meg på en måte han aldri burde ha gjort.

Jeg er sint. For kysset henger igjen. Og jeg vil ikke ha besøk fra deg. Da blir du nødt til å ta meg. Samme hvordan du gjør det. Du leker ikke med meg lenger.

Da har jeg vel endt opp som verken muse eller leketøy for deg. Du ville ikke ha kjent meg igjen nå, slik jeg har blitt. Og for min del er det egentlig greit.

- Med litt sans for humor får du det litt festligere, vet du...!

Vitser. Gøy. En latter setter vi vel alle pris på..Det gjør jo dagen unektelig bedre. Den helt forjævlig dag kan reddes på den måten.  Og den solrik, trivelig dag går rett til helvete når påstander om manglende humoristisk sans blir fremsatt.. helst rett etter at en eller annen sjåvinistisk,nedlate jævel har funnet det for godt å ha det litt gøy med en eller flere av "de flinke arbeidsomme jentene sine"  ...  Gudh, hvor klam og ekkel går det an å bli..?! 

Jeg er så inderlig lei,av den der motbydelige "jazze med gutta" -vanen..  Der grovheter, krenkelser, hat og arroganse -gjerne klemt sammen i en stor greie blir presentert som humor.. og at det er kvinner som har et problem fordi den humoristiske sansen mangler...   

 

En som er skadd. Alvorlig. Re-hab.  Minst 1 år. Det er 365 dager i et år. For at ideen om å få dette mennesket på beina igjen skal virke er det laget sånn at det er personal tilstede 24/7. God ting for den som trenger det.  Krevende, slitsomt og tungt for alle rundt i perioder -uansett hvem der er og hvilen oppgave eller rolle de har. Det er derfor det kalles "jobb" og ikke "hobby". 

Ja, jeg har vært den som har vært tilstede i samme rom -faktisk- som pasienten i det aller meste av 18 timer i strekk.. i flere omganger. Ikke fordi jeg har noe ønske om å invadere personen privatliv på noen som helst måte. Ikke fordi jeg har en tanke om å være den vakre,engelen med de myke varme hendene over hele kroppen hans heller..   Jeg gjør det fordi det er nødvendig. Tvingende nødvendig for å verne en skadd person mot smerter,angst, ensomhet og ja- av og til frykten hans for at han kan komme til å dø i løpet av natta..  

Klokka er 05:10  Det er helt stille. Han sover. Endelig. Det har vært en lang foregående ettermiddag, kveld og natt.  Hviskende samtale for å ikke å belaste et av skadeområdene (som det så pent heter) og for å unngå å  forstyrre øvrig familie som også naturlig nok bor,lever -og sover i samme hus.  Vending i sengen flere ganger for å lindre smerte.  Drikke pr. dråpe fordi halsen er så sår og smertefull. Bandasjeskift. Geler og liniment skal påføres hud som er som grovt sandpapir... Så er det smertestillende. En stille stund for å håndtere smerter og skjelvinger som en sliten,skadd kropp forårsaker. Smertestillende begynner å virke i omgang 3... En oppstykket hviskende samtale på nytt. Gjentagelser. Anerkjennelse av tanker, emosjoner og forestillinger om fortid,nåtid og framtid...  Han sovner. Klokken er altså veldig-tidlig-på- morra`n. 

Jeg kommer meg opp av den lenestolen som er satt inn på dette store rommet for anledningen.. som vil vare 1 år.  Trøtt. Bekymret. Sulten -og veldig tissetrengt.  Det er en drøy time til dagvaktene kommer.. de er 3 stykker. Det er en hel familie som skal ivaretas i dette huset.  

Kaffe. Både til meg og dagvaktene.  Jeg forteller at de "siste 18" har vært urolige -smerter, angst, fortvilelse motivasjonssvikt.... og noe som kan kalles et hjelpeløst aggressjonsanfall  -og med påfølgende opplevelse av ydmykelse og enda mer fortvilelse. Men det har vært smil,humor,mot og vilje..  Næring via sonde er gjennomført. Katetrisering  med antall ml behørig notert. Drikkelisten er fullført -med langsom tid og en grenseløs tålmodighet fra han som ligger der i sengen. Et halvskift av sengetøy ble det også på tidlignatta. Smertestillende har bivirkninger som kvalme.. 

 

Jeg har 3 dager fri.  Det hjelper på når en har lang-rund-turnus. 

Folk spør jo gjerne heter-gammel-jobber du med du...?   Hmmmm... Det er her manglende humor fra min side, så klart, kommer tydelig inn i bildet. 

Jeg kjenner ikke de som har tatt plass på nabobordet. De ser ut til å ha det hyggelig. Bra. 

Vi som er både venner og kollger på ulik måte har Cafe-treff. Det er tidligkveld. Det blir ingen all-night`er.. Orker ikke det,selv om et er veldig trivelig og et skikkelig boost å komme unna jobben en stund. Men jeg vil sove også. Jeg leser ikke så mye som jeg ønsker å gjøre lenger. Det blir mest fag. Jeg ser TV. Nyheter. Dokumentarer om nær sagt hva som helst. Og film . For underholdningens skyld. Flukt . Så utenom det så sover jeg. 

En av de på nabobordet fanger opp ord som "Turnus" , "Medisin".  "Pleieplan".

Vi er i gang! 

Han kommer mer eller mindre flygende inn for landing blant oss. Han starter med følgene replikk :  " Er alle dere jentene sykehusfolk..?  "  -og uten å vente på svar tilføyer han "Stilig...!  Jeg har alltid ønsket meg en sånn der helsejente.. -de har jo så mye fin kunnskap... " Alt dette her med et stort guttegils og betydningsfulle blunk-blunk til kameratene ved nabobordet..  Denne guttungen som er minst 15-20 år yngere enn oss alle sammen har altså med et bredt glis omtalt oss som "alle dere jentene"... og deretter gjort "mye fin kunnskap" til noe som vi umiddelbart oppfatter som noe ekkelt.. og svært uønsket fra vår side. Ikke er han invitert over til vårt bord i utgangspunktet -men det er jo bare detaljer som kan kan arkiveres under "Gi Faen!" 

Så han har alltid ønsket seg "en sånn der helsejente" -og vi er jo flere samlet så da er det sikkert bare å velge den han vil ha da...?   

Flere av oss voksne kvinner som er godt utdannet og har evnen til å tenke i fullverdige objektive setninger gir beskjed om at vi ikke ønsker selskap -men at de alle må ha en trivelig kveld. 

Ikke bare er han overrasket over at "alle vi (helse) jentene" (som er ute alene...  !   Hæ..?! )   ikke  er interessert i hans utmerkede selskap og skarpe vidd.. -han er også bent ut sagt krenket over at vi tar oss slike uhyrlige friheter som å si Nei,takk..!! 

Det hele eskalerte til det som bare kan kalles en "episode". 

4-5 unggutter lot det hagle med kommentarer som "sykepleiersug"  (ingen av oss er sykepleiere... ) - en "frivillig (!!) arbeidsnatt"...  og min personlige favoritt. : Vi har jo selv valgt å bli helsejenter (der er det forbannede ordet igjen!!)  så vi kunne jo for faen stille opp...!!     Det skader ikke med litt sans for humor jenter,-dere får det litt festligere da...  -Den er jo i sannhet hysterisk morsom...!

I ville glødende helvette!! Er det mulig..??! 

Dette her er en guttjævel på ca 24, 5 år som helt uten blygsel omtaler kvinner som en ting det går an å ønske seg..  En "helsejente er vel en helsejente" i denne idiotens forestillingsverden ...  -og som blir som en motbydelig trumpete trollunge når han ikke får det som han anser som retten sin.... (?!!)   Hvor i svarte helvette har han lært dette her hen... ?  Er det flere i hans omgivelse som driver å "jazzer med gutta" -og dermed fører sånt svineri videre som om det skulle være en naturlig sjarmerende maskulin egenskap... ?  

 

Hmm... 

Det som er så ufattelig trist på sin egen måte  er at vi "helsejenter" faktisk stiller opp om han noen gang skulle ha behvov for hjelp til å spise en brødskive i små oppkuttede firkanter. Må ha assistanse for å få "vannet av blæra"  -ja, hjelp til å tisse...!   Eller kanskje det tragisk nok skulle dreie seg om full pleieplan en dag...  Såpevask på steder som ingen fungerende mann vil tenke på...  tørke oppkastet ut av fanget på ham om morgenen fordi smertene ga en forjævlig kvalmebølge..  Støtte ham rent fysisk når han skal gå de drøy 50meter til besøkstua når kameratene fra nabobordet kanskje.. bare kanskje! kommer en tur innom  -for de kan jo gå hjem etter en stund uansett ,selv om han ikke kan det... -   

 

Da kan det jo hende at han er genuint lykkelig over å ha fått det han alltid har ønsket seg...  En helsejente...   - og med litt sans for humor får han det jo litt festligere...! 

 

Faen!! 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

De Store lider...fælt!

Konkurranse.  Den er overalt . Alltid.  Alt hører til på den ene eller andre siden her i verden.. og det er klart at det er De Store som lider..fælt -og værst! 

Den sorten som har slitt seg gjennom en høyskole utdannelse med familiens penger og støtte i ryggen.. Tenk fra dag 1 startet lidelsen - Hvilke forventninger måtte ikke de nære omgivelser ha til suksess, ære og berømmelse..?  Tenke seg til å ha en hverdag som bare består av lesing, lab-øvelser , studiesamlinger og møte spenstige folk hver bidige helg!  Jeg kan ikke forstå at det kan være noe annet enn et jævla blodslit.. og det i hele 3 år!! Der en og annen av dem mektig uheldig kan det bli snakk om å holde ut med lidelsen i enda 6 mnd .. Grusomt!! 

Vi andre hadde ikke tid til  ta inn over oss all denne lidelsen og slitet deres. Vi var opptatt av å betale husleia til rett tid, passe på sånn at den deltidsjobben vi hadde tatt på oss ikke hadde arbeidstimer som kom i klinsj med ulike eksamensdager og feltstudier.. For ikke å snakke om at vi måtte handle inn alle suppeposene og pulverkaffen selv også, sånn at det holdt gjennom uka. Så det ble så dårlig tid til å reflektere over hvordan disse som bodde i famile-leid langtidsleid leilighet på 70 kvm hadde det i sin store fortvilelse... 

Hjemreiser organiserte vi i felleskap. Etter stafett-ideen..  vi ble med i etapper.. - De Store hadde jo et evig plag med å få taxien til å komme til rett tid så de rakk flyavgangen sin til andre siden av landet så de kunne få noen hardt tiltrengte dager i fred og ro fra mas,jag og bekymringer. Det er bare å beklage at vi andre ikke hadde vett nok til å bruke tiden som gikk med til milevis med etappe-kjøring til å tenke alvorlig over hvor krevende det måtte være å løpe til gate`n og bare kunne håpe at de ble hentet til rett tid i andre enden.

Så når den ene type lidelse nærmet seg slutten etter 3 lange fortvilte år med sentralvarme som jukset innimellom, og at det var sånn til tiltak å ta ut av oppvaskmaskinen - for ikke å glemme å sortere alt avfallet etter gourmet middager det tok en evighet å få på bordet.. Herregud -det er så mye disse her måtte holde ut med at jeg bent ut sagt skammer meg over å innrømme at jeg aldri egentlig tok inn hvor hardt de slet med hverdagens krav.. 

Det var nemlig sånn at vi andre hadde 4-5 timer mellom studie -og jobbøkter før vi skulle være på tur ut døra igjen  -og når det også må soves minst  2-3 timer også -enda et krav De Store måtte holde ut med -i minst 7 timer - det er helt uhørt,vet jeg!-  så ble det så dårlig tid til å se og anerkjenne at det finnes noe der ute som har det så ufattelig fælt når de må ta ansvar for å få slått ihjel alle døgnets timer.

 

-og når så Fast Jobb skulle deles ut - for de ble delt ut rundhåndet av de som selv visste hvor slitsomt et er å tilhøre klassen De Store Som Lider..  ble det jo et himla liv når de faktisk også ble gitt sjansen til å tilpasse sine egne arbeidstider..  Det må ha vært et ufattelig sjokk å bli pålagt en slik plikt...! Et ansvar  som tynger så tungt at vi andre må ta unna noe av den enorme belastningen det er for dem...  Det har gjort at jeg nå bruker litt tid på å tenke på hvor sykdomsfremkallende til ville ha vært for De Store om vi andre ikke hadde tatt unna alle "disse små,men uhyre viktige oppgavene" for dem.. sånn at de slipper å oppleve at det er smulene som ligger igjen som leder de på villspor...  

 

De Store har da i all sannhet nok å slite med...! 

 

 

 

 

Gullfiskhukommelse i kuken

Jeg har en greie med kroppen. Beklageligvis. For greia er den at hvis jeg ikke opprettholder visse aktiviteter, blir jeg knallstiv og dritvond med betente muskler når jeg igjen opptar den aktiviteten. Dette gjelder også aktiviteter som ikke har noe med trening å gjøre. Som sex.

Jeg er såpass opp i åra at ungdom med nyvekka sexdrift vil tro at sexlivet mitt har vært over i mange år, så gammal er jeg. Jeg trodde nemlig da jeg ung og kåt, at gæmlisers sexliv var over etter fylte trettifem. Som singel kan man velge hvem man vil, men det er så forjævlig få å velge mellom. For jeg liker egentlig ikke engangsforhold, det fungerer best når partneren er litt kjent med mine ønsker, krav og behov. Også utafor senga. Og det er mulig jeg har blitt i kaldeste laget, men jeg er for det første ikke interessert i å ha noen som helst kontakt utafor senga. Jeg er heller ikke interessert i griseprat på pm, hvis jeg ikke skal bruke det som oppvarming dagen før eller samme dag som ting skal skje etter avtale.

Hva i helvete er det som er så jævla vanskelig med å forstå den siste setninga? Hva ER problemet? Hva faen er det som er så vrient med å holde grisepratet UNNA når det ikke er på oppfordring fra meg, slik jeg har forklart tidligere? Skrev jeg ikke norsk den gangen? Var det urdu? Hebraisk? Jævla kinesisk?

Jeg trodde faktisk at hintet var tatt denne gangen. Det var lenge siden sist, og midt i denne av-perioden (av forskjellige årsaker, helst fordi han har avleggere som ødela flere ganger for de planene vi hadde, jævla unger) dukka det opp en grisemelding. Jeg venta, stålsatte meg, hater å si fra, kanskje ble han sur og kutta kontakten og jeg tenkte faktisk "ja vel, så får han heller kutte, så driter jeg i å møte noen - jeg har batteri" - så kom meldinga i retur som viste en beklagelse, og at han selvfølgelig ville ta hensyn til at jeg ikke ble tent av slikt prat utenom når det skulle bli no' på oss.

Så passa det seg at han var alene hjemme, unga ute av hus. Jeg, faktisk, tar ikke imot ham hjemme. Det er mitt fristed, min hule, mitt Hjem og jeg vil ha det i fred for knullevenner. Det betyr at jeg må kjøre dit, og det gjorde jeg i går kveld. Det var lenge siden sist, så jeg visste at det kom til å bli en tøff dag fysisk i dag, noe jeg ikke tok feil i. Våkna med knirkete kropp, betente muskler og stiv og øm og lemster og... Dagen gikk, kvelden kom, så kom en melding. Grei nok at han spurte hvordan formen var. Jeg svarte som sant var, slik jeg er vant til, at jeg hadde det slik og sånn. Ingen hint om kåtprat. Og så renner det tilbake en "jeg blir så kåt når jeg er inni deg" og "så deilig å..." Jeg trykka vekk meldinga. Orka ikke lese. Orka ikke svare. Orka ikke. orkaikkeorkaikkeorkerorkerorkerIKKEEEEEEEE

Hvis det skal være så forpult vanskelig å dressere en fyr til å ta de hensyn som trengs for at jeg skal ha det bra også INNIMELLOM knulleøktene, så kjører jeg heller batteri resten av livet, for denne irritasjonen, gutten min, er du IKKE verd! INGEN mannfolk er verd det.

Det er ikke verdt det...

Relasjoner. Det er så mange ulike av sorten der ute. Noen av dem er kjent for nesten alle...    Foreldre-barn. Søster-søster- Bror-søster. Bror-bror..  Så har vi venner. Noen er de som vi snakker med over en kopp kaffe sånn en gang i mellom i en krevende og av og til utmattende hverdag. Andre er nærmere. Så er det noen av oss som har vært så ufattelig heldig å ha funnet en twin.. en søster på alle måter -unntatt i blodet!  En gave som skal og må ivaretas,vernes og gis rom...  

 

Så er det denne evige relasjonen som alle snakker om,vil ha og søker etter .. men som de fleste ikke makter med å forstå eller bevare.  Dette med å finne den ene. Denne ene som skal forstå alt, respektere, og glede seg med oss i alt .. La meg fortelle en sannhet (og for min del) : Han finnes ikke!  Det er et eventyr fra start til slutt..  Juks og Bedrag A/S! 

Han som var der i "friendzone" i alle dager.. og som til slutt innrømte at det var fordi han hadde et håp om at du skulle se lyset ..og innse at du brydde deg om ham som mann..  -Nei. En venn er en venn. Det skjer ikke.  

Så er det han som alltid er der når noe skjer..   Han som ikke har dame,men mange forbindelser. Det kan være vennesamling på den lokale pub`en. Kinokveld. Pizza og hjemmekveld. Hva som helst. Han som har en ide om at det kan jo hende at det store skjer en gang..  Han som bare tar med det han vil ha over hele linja, og som er forsvunnet som dugg for solen når det mer krevende ting som skjer.. Hendelser som krever engasjement og en innsats..

Så er det han som har det "så vanskelig hjemme"... Han som har holdt ut under fæle forhold i lange tider.  Hvor fælt kan det være når en voksen mann er i gang med å "holde ut" på det 22andre året..?  Ikke fortelle meg at et vettig menneske ikke hadde tatt grep for lenge siden om det hadde vært bare halvnære det helvetet som beskrives..  

Vi må heller ikke glemme han Ingen-Forpliktelser-Fyren.. Han som har det helt klart hva han vil ha : En kvinne som gjør ting sjøl, tar ansvar og ikke maser om at i ett banka kjør..og som er høy-seksuell, så klart!  -Og når han så blir tilbudt alt dette så får han hetta -for det ble jo rene forhåndsbestillingen, ikke sant..?  Stå klar på kommando.. nei, det blir jo for mye for et skjørt manne-ego må vite.. 

Han med engasjement, humor og kjærlighet.. Det er så jeg vi le ... Det fungerer bare så lenge damen vet å tilpasse seg det han anser som de faktiske forhold: Sine egne behov.. og når så det ikke skjer  -det jo så rart med det i en noenlunde moderne verden- så er det hele en sak om " hadde du (virkelig) vært glad i meg så hadde du skjønt hvor viktig denne 2 ukers turen med gutta er for meg..  - Hadde du (virkelig) vært glad i meg hadde du forstått at det er riktig at du pakker ned hele livet ditt og flytter nært innpå 60 mil til et sted du aldri har vært for å gjøre det bedre ..for oss begge...!  Nei,takk... 

Og så har vi han bare-oss-to... Han som mener at "gamle" venner, famile, jobb, interesser og vaner ikke er viktige lenger -for de kommer jo sånn i veien for han-er -nr1 -i -alt-i-hele-verden-hele-tiden...  Gudh.. fri og bevare meg vel.. Orker ikke tanken! 

 

Det er helt sikkert flere varianter der ute..  og jeg har ikke interesse av noe av dem... 

Kort sagt : Det er ikke verdt det! 

 

 

 

 

 

 

 

Sliten

Så sliten. Av å være sint. Sliten av å være rasende. Men enda mer sliten av det som gjør meg sint og rasende. Forbanna sliten av å være forbanna. Og sliten av det som hele tia sender driten i min retning så jeg må reagere med å bli sint. Blir jeg ikke sint, gir jeg opp.

Jeg kommer aldri til å gi opp. Men jeg kommer til å innrømme flere ganger at jeg er sliten. For det er en del av å være rasende. Raseriet er utløp for fortvilelsen og en del av styrken i å overleve. Å bli sliten er en del av overtrykket som gang på gang på gang bygges opp.

Det er så faens enkelt for andre. Flaks er noen født med, og de berømmelige gullhårene i ræva. Og imens må andre - jeg - slite ræva av meg uten gullhår, for å overleve og håpe at det blir igjen litt til å også leve. Lever jeg ikke, overlever jeg ikke. Prioriteringer. Må ta meg råd til...

De som kommer med slike utsagn, vet ikke hva de snakker om. Putene de har fått sydd fast under armene sine, stenger for innstikten om hvordan vanlige folk faktisk må bite tenna sammen mens de blir rasende og slitne. Og slike utsagn gjør meg også rasende. Og så sliten. Det er de som kan kvæles av sølvbestikket sitt, eller leve mitt liv i to måneder og se hvor mye de har igjen til "å spare til sikkerhetsbuffer" når måneden er omme og lønna skal komme inn for å gjøre at jeg overlever igjen.

Jeg nekter å flyte gjennom livet med øynene lukket og hodet bøyd. Nekter. Nekter å visne vekk og la meg kue av A4 og 9-16-arbeid. Skal jeg dø, skal det ikke være ved å visne langsomt og forsvinne. Nei, ikke slik. Aldri. Så da er det vel et valg, da. Å leve med hodet høyt hevet, kjempe, få motgang, velge vanskeligste utvei, bli rasende... og sliten.

Livet har vist meg at det ikke er rettferdig. Når jeg møter Karma, skal jeg slå inn tenna på driten.

Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017 » September 2017
hits